| Nytt liv til gamle hus |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Det er ØKAW AS Arkitekter MNAL som har stått for rehabiliteringen av de gamle husene som inngår i Forsvarets ledelsesbygg-kompleks. I en samtale med arkitektkontorets prosjektansvarlige Atle Røvig, får Byggenytt innblikk i hvor krevende, men svært interessant en oppgave dette har vært. De to husene (7.000 m2 bruttoareal) som møysommelig er satt i god skikk, er Skolebygningen (bygning 49) og Verkstedbygningen (bygning 52). Begge hus er tegnet av det berømte arkitektparet Schirmer og von Hanno, og ble reist ca. 1860. Før ØKAW kunne gå løs på oppgaven, måtte arkitektkontoret som ett av 7 prekvalifiserte firmaer, gjennom en spennende konkurranse. Innbydelsens hovedmomenter var en kombinasjon av referansebygg, pris og oppgaveforståelse. Pris var ikke avgjørende, forteller Røvig, da Jarmund/Vigsnæs arkitektekter mnal as og ØKAW Arkitekter sikret seg kontrakten. Det var heller oppgaveforståelsen som ble utslagsgivende, en ikke liten fjær i hatten da konkurrentene teller blant de fremste arkitektkontorene. De to arkitektkontorene ble tidlig enige om å dele oppgaven, slik at Jarmund/Vigsnæs skulle prosjektere nybygget mens ØKAW Arkitekter skulle stå for arbeidet med det to eldste bygningene. Det lille murhuset Artilleriets kontorbygning (bygning 53) ble betraktet som en integrert del av nybygget, og skulle ivaretas av Jarmund/Vigsnæs. Nybygget, som har ca. 10.000 m2 bruttoareal, forener seg med og binder sammen de gamle byggene. Det to kontorene arbeidet tett sammen fram til reguleringsplanen ble vedtatt. Det skulle vise seg at mye galt var blitt gjort i hus 49 og 52. Det var store forskjeller på utfordringene som presenterte seg. I Skolebygningen som ble etablert som krigsskole og skole for underoffiserer, var de opprinnelige store klasserommene, nå delt opp i mange smårom, og det var innført en korridor mellom 2 trapper, etablert ca. 1890. En av våre hovedmål for innvendige arbeider var å bevare/tilbakeføre opprinnelige strukturer og romformer, understreker Røvig. Og da arbeidene startet med blant annet fjerning av lettere konstruksjoner, viste det seg at Skolebygningens hovedstruktur stort sett var inntakt. Med Verkstedbygningen var tilstanden langt dårligere, en i utgangspunktet trist oppdagelse fordi denne bygningen er arkitektonisk og kulturhistorisk mest interessant. Verkstedbygningen er å regne som et hovedverk i tidlig norsk industriarkitektur, tilføyer Røvig. Schirmer og von Hanno var foregangsmenn på flere områder noe som satte sitt preg på bygningen. Denne var det første bygget i Norge med eget rom for dampmaskin. Bygget rommet også en kjempestor smie, hjulmakerverksted og en brønn. Verkstedbygningen var også tegnet med sitt høye rom med grav slik at hest og vogn kunne komme inn i bygningen med kanonlavetter for reparasjon og stell. All denne virksomhet genererte høy temperatur og fuktighet som blant annet hadde medført omfattende råteskader i takkonstruksjonen. Det har også gjennom årene vært lekkasjer ved de mange pipegjennomføringene Verkstedbygningen ble bygget delvis på gammel sjøbunn og Festningstunnelen tangerer bygningens vestlige hjørne. Begge forhold hadde medført en del setningsskader. I 1980 ble det bygget en ekstra messaninetasje i hele byggets første etasje som derved ble delt opp. Opprinnelig var Verkstedbygningen laget med store spenn for å få store søylefrie arealer. For å få til dette hadde Schirmer og von Hanno brukt dragere med stor høyde sammenføyd av flere bjelker ved intrikate og intelligente tømmerlåser. Med innføringen av ekstraetasjer ble det etablert dobbelt så mange søyler. Dette ble gjort ved å skjære vekk, gjøre innsnitt i bjelkene for utsparinger for dører og ventilasjon. Det tjener byggherren til ære at det ble enighet om å fjerne messaninen. Det er enestående at areal blir redusert i stedet for det å beholde kvadratmetrene, slik at den opprinnelige romformen kan bli gjenskapt, uttaler Røvig. I denne sammenhengen trekker han fram det konstruktive samarbeidet mellom Forsvarsbygg, Riksantikvaren og arkitektene vedrørende vern av kulturminner og den rolle dette har spilt i prosjektet. De gamle trekonstruksjonene er nå omhyggelig restaurert og utbedret. Videre ønsket byggherren innledningsvis kantinen plassert sentralt i det nye ledelsesbygg-komplekset, men godtok en omforent løsning der kantine og auditorium fyller hele første etasje. Dette åpner for en fleksibel bruk der rommene kan utgjøre en egen kurs- og konferanseavdeling av kantinen som kan kobles fra de adgangskontrollerte områder i bygningskomplekset. En viktig ledetråd i ØKAW’s restaureringsarbeide har vært å synliggjøre arkitektonisk kvalitet og fremheve opprinnelige konstruksjoner og detaljer i de gamle bygningene, blant annet ved tilbakeføre overflater og fargebruk på originale elementer. Dette er utført med tradisjonelle håndverkstradisjoner. Videre har arkitektkontoret vektlagt å unngå overeksponering av nye tekniske installasjoner. Fremføring av slike er en av de største utfordringene i omfattende restaurering av gamle bygg, sier Røvig. Bruk av nye, nedfôrede himlinger er redusert til et minimum fordi man har ønsket å bevare de mange vakre tak. Dessuten er det vanskelig å senke tak på grunn av de gamle vinduenes buete overkanter. Alle elektriske fremføringer er lagt i nye gulv. Disse er hevet på grunn av oppretting og installasjon av vannbåren gulvvarme. I begge bygg er det mange store pipeløp og andre vertikale kanaler. Disse hulrommene er benyttet til transport av tilluft og avtrekksluft. På denne måte har vi oppnådd målsettingen om å bevare rommene uten himlinger og påtrengende tekniske installasjoner, fastslår Røvig. Avslutningsvis ønsker Røvig å trekke fram nødvendigheten av å gå til kildene i kompliserte restaureringsarbeider. ØKAW har brukt utallige timer på dokumentsøk og å studere Schirmers og von Hannos originaltegninger av Skolebygningen og Verkstedbygningen. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
