Kunstneren Hilde Schanke Pedersen har dekorert den store betongskiven med et mektig abstrakt bilde hvor emalje og bladgull er lagt på store zinkplater.
Foto: Jaro Hollan
Stein Halvorsen og Christian A. Sundby
De enorme viddene uten de romdannende formasjoner var utgangspunktet for å bruke innhegningen som tema. Huden eller veggen begrenser og beskytter alle funksjoner i bygningen, veggene hegner om og samler menneskene.
Mens lufta dirrer av kulde i det iskalde lyset skal menneskene oppleve varme og beskyttelse innendørs. Hele huset skal gi signaler om et interiør krystallklart avgrenset fra den robuste naturen, fra kulda, fra snøen. Den matematiske geometrien er entydig og gir bygningen en fortjent verdighet og monumentalitet. Den skråstilte ytterveggen, innhegningen, reiser seg direkte fra lyngen, den luftige spaltekledningen gir assosiasjoner til huden, eller duken som trekkes rundt. Det klare sjiktet mellom ute og inne er forsøkt forsterket ved at man går inn i bygningen direkte, overgangen mellom ute og inne er like entydig som i lavvoen. Vel innenfor åpner interiøret seg, og man fornemmer rommet like klart og tydelig som man oppfatter rommet inne i lavvoen. Plenumssalen, biblioteket, vandrehallen, møterommene eksponeres, selv deler av eksteriøret inne i atriet oppfattes som en del av interiøret.
Vandrehallen knytter de ulike funksjoner sammen, samtidig som vandrehallen er husets viktigste rom. Herfra ser man alle andre funksjoner, alle andre mennesker og har kontakt med naturen. De uformelle, men viktige samtalene kan utfolde seg i dette rommet, som grunnet geometrien oppfattes som en gangsone i den ene enden, mens jo mer man nærmer seg plenumssalen jo mer utvides bredden, og gangen blir til et luftig og vennlig rom med plass til større ansamlinger av mennesker. Parallelt med vandrehallen løper et åpent galleri i 2. etasje, herfra er utsikt mot det åpne utendørsatriet, mot viddene, mot biblioteket og plenumssalen. Sametinget har for tiden plenumsmøter fire uker i året, under disse ukene kommer representanter fra alle regioner sammen og bærer hver sine karakteristiske fargerike kofter. Den sirkulære vandrehallen og de åpne interiørene er som en åpen scene, alle ser hverandre og de - i dobbel forstand - fargerike menneskene forandrer huset til en fargerik og pulserende scene i kontrast til de store viddene på utsiden. På skivene langs vandrehallen har kunstneren Kristin Ytreberg på en raffinert og elegant måte satt igjen samiske ordspråk i tinntråd og metallnagler. Disse står som rolige relieffer mot furupanelen, og skifter karakter ettersom solen vandrer rundt det sirkulære huset, og lyset på ulik vis sleper langs veggen. Man får med seg visdomsordene, som er viktig i den samiske kulturen, før man trer inn i plenumssalen og sindig og klart sier sin mening.
Plenumssalen er eksponert som et eget volum knyttet sammen med hovedhuset via en innelukket bro. Sametingets hellige rom, plenumssalen, fremtrer som det genuine rommet det bør være, avsondret fra all annen støy - også visuell. Rommet er fullstendig uten vinduer hvor man kan se naturen omkring, et høytsittende glass bringer derimot det til enhver tid karakteristiske lyset inn i salen, og setter stemning til denne, enten det er midnattsol eller bekkmørkt med nordlyset flimrende over. Små leselamper ved hvert representantbord definerer de intime, små rommene i dette voluminøse rommet. Selve bygningskroppen er en skjev kjegle som er ytterligere abstrahert ved et dypt kutt som danner foajé og flater for lysinnslipp.
Kunstneren Hilde Schanke Pedersen har dekorert den store betongskiven med et mektig abstrakt bilde hvor emalje og bladgull er lagt på store zinkplater. Bildet gir klare assosiasjoner til den samiske kultur, og selv om det er mektig, er det ikke overdramatisk i rommet, men gir tvert imot rommet retning og en ytterligere magisk dimensjon.
Biblioteket terrasseres og knytter seg til uterommet via store glassåpninger mot syd, på galleriet over finnes en masse bokhyller fylt med bøker. Når man entrer bygningen åpner dette veldige rommet seg, bøkene fyller rommet, mens plenumssalen sees gjennom en stor glassåpning. Leseplasser langs vinduene inviterer til studier som i åpne munkeceller. Øyet får hvile på den rolige naturen, mer lukkede munkeceller for studier er lokalisert i jevn rytme på galleriet.
Faste innredninger i plenumssal har interiørarkitekt utført i samarbeid med arkitekt, mens bruker selv har engasjert en interiørarkitekt til all løs innredning samt faste montere.
Arkitektonisk utførelse
Bygget er tuftet på en presis geometri der en halvsirkel med kontorer og møterom i to etasjer hegner om et vakkert sydvendt uterom med utsikt over Karasjok. Anlegget er klart sonedelt med plenumssalen som det naturlige høydepunkt. Fellesarealene er henvendt mot biblioteket, mot Sametingets møterom, mot kontorer og landskapsrommet.
Eksteriører så vel som interiører er utført i varme materialer, utvendig sibirsk lerk, innvendig ubehandlet furu. Detaljeringen er utformet slik at synlige konstruksjoner i størst mulig grad er en del av ornamentikken. I tillegg til treverk er enkelte stålkonstruksjoner eksponert både ute og inne. Samspillet mellom treverk og stål gir huset en moderne karakter samtidig som det er ytterligere et register som gir assosiasjoner til bebygde elementer i samisk tradisjon.
Av største viktighet har det også vært at huset blir stående i et naturlandskap med lyng og mose, ikke et kultivert landskap. Husets verdighet tas vare på også i fargevalget. Materialer, detaljering og farge skal uttrykke et tidløst hus. En naturlig form for gjenbruk er en del av den samiske kultur, treverket er således også et symbol på dette. Aldringsprosessen vises hurtig og vakkert i lerketre - denne sølvgrå patinaen får huset til å gli inn i landskap og historie. Stålsøylene lakkeres med en grafittgrå metallic lakk. Gjennomfargede glass i slisser øverst i fasaden gir både eksteriør og interiør små fargeklatter ettersom lys/mørke endres. Små fargeklatter på enkelte interiører i tillegg til kunstnerisk utsmykking kontrasterer det rolige huset.
Innvendig er også det varme treverket gjennomgående som materiale, mens stålsøyler, stålbjelker og stålprofiler er et uttrykk for de moderne materialer. Kostnadsmessig har det vært gunstig å benytte stål i de krumme konstruksjonene. Også innvendig er stålet lakkert i grafittgrå metallic lakk. Utstillingsareal og bibliotek har gulv av massiv eikeparkett. Skivene som avgrenser vandrehall fra bibliotek er kledd med smal glattpanel i furu. Belysningen fyller dette høyreiste volumet, små glødelamper svever i rommet. Opphengsskinner i forbindelse med utstillingsarealet sørger for en fleksibel belysning. Leseplasser og bokreoler er spesielt belyst.
Kontorer og møteromsarealer har vegger i gråmalt gips, enkelte vegger med metallisk farge. Himlinger er utført delvis i spilepanel og delvis i gips, mens gulvene er utført i eikeparkett. Skilleveggene både mot korridor og mellom kontorer har større og mindre glassfelt. Rommenes karakter har selvfølgelig satt høye krav til valg av løse møbler. Belysningen forsterker rommenes spesielle geometri og materialvalg. Den generelle arbeidsbelysningen består i prinsippet av down-ligths, mens en nyutviklet pendelarmatur svever over bordene og kaster lyset ned på arbeidsplassen.
Plenumssalens interiør er også utført i treverk, gulvet er oppfôret over betongdekket og gir plass for installasjoner. Gulv i eikeparkett, vegger av spaltepanel i furu med absorbent bak som ivaretar rommets akustikk.
Kjellerarealer består hovedsakelig av tekniske rom og magasiner/grupperom for bibliotek. Her er tenkt nøkterne rom med minimum av bearbeiding og påkosting. Driftspersonell benytter garderober og toaletter i forbindelse med trimrom, mens en egen driftssentral med plass til moppevaskeri etc. er lokalisert i kjellerens østre del. Garderober/våtrom er utført med vedlikeholdsvennlige materialer og overflater i fliser og linoleum.