Postgirobygget ble prosjektert og bygget på 1970-tallet med Krognæs og Borgerud- Pedersen som arkitekter. Det ble et ytterst moderne og funksjonelt anlegg på nær 90.000 m2 med høy bygningsmessig standard, skreddersydd for Postverkets behov. Likevel ble det aldri akseptert av byens befolkning, for media ble det et synonym for arroganse og brutalitet i byens utvikling. Våren 2000 inviterte Posten til åpen arkitektkonkurranse om anleggets fremtid. Ønsket var å få fram idéer til fremtidig bruk av lavblokken, belyse bruk av høyhuset som en moderne arbeidsplass for Posten, samt å foreslå tiltak som kunne endre anlegget i folks omdømme. Arbeidene som er gjennomført bygger på vårt vinnerutkast; «Forandring».
Vår vurdering av situasjonen
Bygget var i utgangspunktet sunt og ordentlig, la oss gripe til noen få og synlige tiltak som vil ha stor effekt. La oss samtidig bevare det som er bra og kan brukes, prøv å gjenbruke det som må fjernes.
• Husets hovedproblem er formen. Det er for lite til å være stort, og for stort til å være lite. Det er unyansert og undersetsig. Mens Plaza reflekterer lyset, suger Postgirobygget det til seg som et av verdensrommets sorte hull.
• På gateplan skaper inn og utkjøringer til varemottak og tekniske sentraler brutale omgivelser
• Som arbeidsplass er det den sentrale plasseringen og den flotte utsikten som er husets fremste aktivum Men en husbredde på 26 meter fordrer åpne og ukonvensjonelle arbeidsplasser for at alle de som skal jobbe der, og ikke bare noen få får del i godene.
Slik besvarte vi våre egne vurderinger
Ved å skjære en sliss midt på langveggen delte vi tilsynelatende den kompakte massen i to. Om den ene delen av huset ble høyere enn den andre ville det fremstå som to ulike volumer stilt inntil hverandre. Dette ville endre husets kropp og silhuett i bybildet.
• Om vi flyttet fasadestykket som var skåret bort på langveggen til gavlen som pekte mot sentrum ville vi viske ut forskjellen på lengde og bredde retning og skape inntrykk av to kvadratiske tårn.
• Om vi rev den en etasjes sokkelen som stakk ut mot gaten og flyttet de tekniske rommene ville vi kunne åpne de nederste etasjene både mot stasjonen og gaten skape et publikumsrettet tilbud med torg på gateplan, trikkestopp og nedgang til T-banen.
• Om slissen mellom de to «tårnene» ble et fellesrom for flere etasjer kunne bygget bli et vertikalt ”rekkehus med enheter i flere etasjer”, dette ville bli et tilbud til brukere som trengte mer plass enn det som vanligvis tilbys i sentrum.
• Om slissen var et åpent rom over tre etasjer ville den på dagtid slippe igjennom så mye lys at man kunne føle at man så igjennom bygget.
• Ved å utforme kontoretasjene som store åpne rom der de lukkede kontorene var plassert et stykke bak fasaden fikk alle som skulle jobbe i bygget glede av utsikten.
Posten og deretter Entra trodde på forslaget
Stort sett er intensjonene fulgt opp. Sporveiene hadde ikke råd til å flytte trikkeholdeplassen til det nye torget. Høyden på bygget ble økt med noen etasjer for å finansiere tiltaket. Våre utmerkede VVS rådgivere fant at all ventilasjon kunne løses fra de eksisterende sjaktene og frigjorde dermed 1 1/2 etasje til utleie. Etter 11. september 2001, med stadig dystrere utsikter i utleiemarkedet ble de tre etasjers seksjonene redusert til to etasjer, dette var nødvendig, men svekket gjennomsynet fra Torshov og Iladalen. Utover våren vil bygget ferdigstille. Det som gjenstår er tiltak vi har testet ut over lang tid med sikte på å gi fasadene et lettere og mer optimistisk preg.
Prosjektet har gått fort, det har krevd mye av alle, men førts og fremst har det vært preget av et godt og entusiastisk samarbeid mellom alle parter. Nå venter vi bare på publikums dom. En vandrehistorie forteller at han som prosjekterte fasadene da bygget ble reist på 1970-tallet dro til Afrika og ble der. Hvem vet hva som skjer med oss. Afrika er vel ikke det verste. |
|