Lyd på lyd, lag på lag - akustisk prosjektering
Av Magne Skålevik, Multiconsult Akustikk
I skrivende stund ferdigstilles den nye Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) bak Seilduksfabrikken ved Akerselva. Den skal huse scenekunstfagene opera, teater og ballett. Multiconsult Akustikk har hatt ansvaret for den lydtekniske prosjekteringen helt siden konkurranseprosjektet i 1999. Man kan her trygt snakke om ekstraordinære problemstillinger og –løsninger, både når det gjelder romakustikk, bygningsakustikk og vibrasjoner. Her skal det hoppes og danses og synges og ropes i alle saler når som helst, samtidig som det foregår følsomme aktiviteter i naborommene under, over og ved siden. Det er heller ikke hverdagskost å være med på å bygge en operasal, som regnes som det mest krevende og mest kompromissfylte innen romakustisk prosjektering: Her skal sangernes stemme overdøve orkesteret, helst med slik klarhet at man hører om librettoen er på tysk eller italiensk. Samtidig skal instrumentene omhylles av så mye fylde og uklarhet som musikkens klangideal krever. Til å forutsi lydforholdene har vi benyttet computerprogrammet Odeon. Når det gjelder lydisolasjon angir kravspesifikasjonen inntil R'w = 75 dB mellom salene, og for å gi en forståelse for hva det betyr kan man sammenligne med minstekravet til lydskille mellom boenheter som for nye boliger pr. i dag er 55dB: Det går alltid ørsmå lydveier fra et rom til et annet, la oss si 50 små veier rundt skilleveggen, 20 forbi nøkkelhull og pakninger i dører, 10 via hver etasjeskiller, og 10 andre småveier - til sammen 100 lydveier. Tenk deg at disse 100 lydveiene er så små at du allikevel innfrir det strenge 55 dB kravet: Med et krav på 75 dB kan du bare tillate 1 eneste slik lydvei! Det skal visstnok finnes noen vegger på KHiO som ikke er dimensjonert av lydkrav, men det er ikke mange. Da prosjekteringen tok til i 1999 var vibrasjoner fra dans på dekker med 17 meter lange spenn av grunnleggende betydning. Etter en del søken etter enklere løsninger endte man opp med et dekke på 1,5 m høye betongbjelker. Faren for taktfast gruppe-hopping tilsa nemlig at dekkenes egenfrekvens måtte være minst 8 Hz. Målinger, beregninger og diverse erfaringer de siste årene har bekreftet at det er nødvendig. Aerobics-moten kombinert med en tendens i retning av lange dekkespenn har aktualisert problemet. Den neste utfordringen var å hindre at aktivitetene skulle generere trampelyd i underetasjen, for der…. ligger det en teatersal, eller fem. I prosjekter med så høye lydkrav er det som oftest ingen vei utenom «boks-i-boks»-løsningen, det vil si at man har et separat, avisolert indre skall i selve den bærende konstruksjonen. Her måtte vi muligens tenke annerledes: En grunn er at det skal henge mange tonn sceneteknikk under himlingen, og festes vaiere med et halvt tonn uttrekkskraft nesten hvor som helst på veggene i de store salene. Det andre er at et slikt indre skall (typisk gipsplater og mineralull) også isolerer varme. Det er noen kilowatt lys i slike saler, så hvordan regulerer man temperaturen mest effektivt? Dermed sløyfet vi et femsifret antall kvadratmeter gipsplater i himling og på langvegger i de store salene. Til gjengjeld splittet vi bygningen fra topp til bunn i 3 atskilte deler. Med 20 meter høye slisser i 300 mm betongvegger skulle vi hindre at lyden gikk flankeveien horisontalt fra sal til sal. Under støpingen av disse veggene målte vi strukturlydoverføring jevnlig for å bekrefte at skillene fungerte som de skulle. Trampelyd og luftlyd direkte gjennom etasjeskillerne ble kontrollert med å legge inn en real «hamburger», der selve godbiten er et saftig stykke steinull klemt mellom to betongplater. Det var for så vidt det enkleste, mens flanketransmisjonen er et helt tema i seg selv. Vi hadde beveget oss fra en velprøvd idé om boks-i-boks til et spennende prinsipp med separate bokser med kontrollerte forbindelser. Alle oppholdsrom og korridorer har lydabsorberende himlinger for å dempe lyd fra egne og andres aktiviteter. Dertil kommer veggabsorbenter for romakustisk regulering i saler og øvingsrom. I alt vil det finnes rundt sju tusen kvadratmeter mineralull av ulik tykkelse bare til romakustikken, og da er ikke korridorene medregnet. Nå er det ikke et mål i seg selv å dempe alle rom mest mulig, og det kan derfor være befriende å ta en tur i en av de tre trappesjaktene som går over 7 etasjer, om ikke for å trimme så kanskje for å oppleve litt klang. I så måte er volumet over foajéen også svært sangvennlig for dem som liker katedral-akustikk. For akustikeren står naturligvis operasalen hjertet nærmest, og det er vel ikke noe rom han har lagt ned så mye tid og kjærlighet pr. kubikkmeter som der. Med de diffuserende paneler i bølgende pseudo-randomisert sekvens langs sideveggene, med orkestergraven og den progressive stigningen i amfiet som er finjustert med hensyn til klangidealet, og med undersiden av de sidebalkongene som lever i våre drømmer og som forhåpentlig blir realisert når Den Store Operaen kommer i 2008. Men om det var ett rom han kunne tatt med hjem, så skulle det være et av de tre knapt 30 m2 sangstudioene i operaavdelingen. Her er det den diffuse, lange, rike og varme etterklangen som er gitt førsteprioritet, noe som ikke kan oppnås i så små rom uten med høy grad av lydspredende elementer. Derfor spesialdesignet vi en diffuserende veggkledning med endeløse variasjonsmuligheter, og som i sine ulike innstillinger kan øke den totale veggoverflaten med fantastiske 0-100% (0-66 kvadratmeter), i tillegg til himlingens faste konvekse elementer. Kanskje man skulle vurdere å søke seg inn som student?