Hvem styrer byutviklingen? Mitt svar på spørsmålet om hvem som styrer utviklingen, er at det er politikerne i den grad de vil. Med andre ord mener jeg at de har det nødvendige lovverk, men at historien kanskje forteller at det er riktigere å satse på samarbeid med det private næringsliv fremfor ensidig offentlig maktutøvelse. Dagens situasjon er derfor et politisk villet samspill eller en politisk villet overkjøring i den grad det er de private som styrer i dag. Får vi så den byen vi ønsker oss og drømmer om? På følkemøtet svarte jeg at det er et komplisert spørsmål fordi folk ikke vet hvilke muligheter, alternativer de har når det gjelder byutvikling. Folk får stort sett bare presentert det som er utviklet til et visst nivå, de blir ikke presentert for alle de gode idéene som er lagt vekk. Følgelig vet de heller ikke hvilke alternativer, muligheter, de hadde. Det er derfor et hovedanliggende for meg at jeg synes at mange idéer i byutviklingssammenheng nå er unndratt fra offentlig debatt. Folk har ingen mulighet til å være med å mene noe om disse spørsmålene. Man har ingen mulighet til å engasjere seg. Det er også et tap for politikerene. En del sentrale politikere i alle byer som er godt orientert og vet hva som havner i skuffen. Men så har vi alle de andre politikerne som ikke er heltidspolitikere, som møter planer først når disse så å si er ferdig utviklet og fremmes for bystyret eller tilsvarende organer. Til det siste har vi et stort problem med måten vi presenterer planer på. Når en plan kommer til et bystyre slik som i Trondheim, så er det et tørt, kjedelig, saksdokument. Presentasjonen inneholder ikke noen drøfting av andre muligheter, alternativer. "Slik har vi bestemt, og slik vil gjerne at dere skal sanksjonere at det blir." I tillegg blir planer presentert i en form som knapt er til å forstå og ikke er til å begeistres over. Og heller ikke noe å bli forbannet over. Plandokumentet er uhyre tørt og fargeløst presentert som regel. Skal vi få til et større engasjement rundt byutvikling, har vi en stor utfordring her. Men så for å gå tilbake til spørsmålet om hvem som styrer utviklingen. I de årene jeg har praktisert, har jeg sett pendelen svinge langt. La meg gå tilbake til da Heimdalsbyen – en ny bydel som skulle bygges syd for Tronheim – ble reist på slutten av 1960-tallet. Det var forventet en stor byvekst i Trondheim som berettiget etableringen av en slik bydel utenfor sentrum. Utviklingen skulle vise at vi ikke fikk den forventede byveksten, men en byspredning med mange negative sider som Heimdalsbyen og lignende prosjekter innebar. Vi fikk langt i fra de bydelene vi var lovet. Heimdalsbyen som var et resultat av en nordisk arkitektkonkurranse, skulle bli en sammensatt bydel med fine fotgjengermiljøer, flotte park- og grøntanlegg sentralt i bydelen. Alt dette ble borte i kjøreveier, parkeringsplasser og supermarkeder. Utviklingen fjernet seg fra vyene og intensjonene. Det vi så resultatet av var en offentlig styrt planlegging, en offentlig styrt utbygging med et sterkt offentlig engasjement i de mange boligområder som ble utviklet samtidig. I ettertid ser vi det uheldige i sammenblandingen av rollespill hvor det offentlige investerer penger i å sette i gang store prosjekter med seg selv som godkjennende myndighet. Når virkeligheten forandrer seg, er man svært så fleksibel til å tilpasse i den forstand at man gir avkall på mange av de idéene som var grunnlaget for at man i utgangspunktet sa ja. Hadde det vært private som hadde stått for den nevnte utbyggingen, ville de trolig fått beskjed om at så store endringer ikke kan aksepteres, eller at utbyggingen må bremses – det må bygges langsommere. Realiteten var at de offentlige investorer fikk litt panikk, og la til rette for seg selv de rammer som åpnet for bygging av noe helt annet enn det som var forutsatt. Erfaringene den gang med byspredning og det offentlige rollespill, fikk meg til å utvikle mine egne idéer og skisser av en mer fortettet byutvikling i Trondheim. Jeg påviste hvordan man - ved å bygge mer innenfor eksisterende strukturer, altså ved å foreta en fortetting - kunne utnytte eksisterende infrastruktur og skape et bedre bymiljø med mere overkommelige driftskostnader. Men for å få det til i komplekse situasjoner, er det helt opplagt at man er avhengig av et visst offentlig engasjement. Prosjekter av en viss størrelsesorden i etablerte miljøer, vil støte på innfløkte eiendomsforhold. Det vil derfor ofte være for tungt for én enkelt interessent eller kun private, alene å gå inn i et prosjekt. For meg synes det slik at fra i slutten av 1980 og ut i 1990-åra, så har det offentlige til de grader brent seg i byutviklingsprosjekter at viljen fra det hold til å engasjere seg, har vært sterkt dalende. I tillegg kommer selvfølgelig det forhold at vi har hatt en utvikling i mer konservativ, mer markedsorientert retning. Dermed har byutviklingen mer og mer blitt styrt av private investorer. Det er i dag de private som gjennom å se mulighetene – for såvidt innenfor de offentlige hovedplaner som er lagt opp – som bestemmer hvilke prosjekter som skal prioriteres. Vi har ikke kommet så langt – i hvertfall ikke i Trondheim – at det er de private som bestemmer hvor byen skal bygges, men man kan si at de i stor grad bestemmer hvilke deler av byutviklingen og dermed hvilke deler av befolkningen som skal prioriteres. Den generelle tendens i samfunnet i løpet av de siste åra med en utvikling vekk fra den sosialdemokratiske modellen over til den markedsliberale, er nevnt. Med i bildet hører også den voldsomme vekst i offentlig ansvar og engasjement på andre sektorer som har gjort at kommunalpolitikere i stor grad opplever situasjonen dit hen at kassa er bunnskrapt. Større ressurser til byplankontorene synes ikke å eksistere. Og det ble da også sagt på folkemøtet i Trondheim om byutvikling at det er lite sannsynlig at politikerne i Tronheim i nærmeste fremtid vil prioritere byplanlegning høyere. Det er forstemmende. Jeg mener at det pålegger lokale politikere å skrike enda høyere til sentrale politikere. Jeg har regnet litt på det og det skal ikke så store midler til i hver kommune før man kan utføre atskillig mer fremtidsrettet arbeid på et byplankontor og på den måten være i forkant av utviklingen. Det er små summer det er snakk om i forhold til det å gjøre store feil i byplansammenheng. Det å ikke være med på å ha kontroll over utviklingen, kan bli svært dyrt i fremtiden og føre til et dårlig miljø. Er situasjonen slik som det dessverre ser ut til, at de sentrale myndigheter har pålagt kommunene så mye å gjøre at de praktisk talt ikke har råd til byplanlegging, så må det skrikes om det! La meg trekke fram en positiv historie. I forbindelse med diskusjonen om utviklingen av Bjørvika i Oslo, var det et innslag i Frokost-tv hvor et par politikere fra bystyret påpekte det positive i at de hadde 4 forslag, 4 alternativer å forholde seg til. Det at de som politikere virkelig kunne få lov til å komme inn i en sak, få anledning til å følge den mens det ennå var alternative måter å gjøre det på, opplevde de som meget befriende. Dette bringer meg inn på det anliggende at det blir mer og mer viktig å forstå nødvendigheten av å bringe politikerne inn i planprosessen, la dem få engasjere seg på en helt annen måte en hva som er tilfellet i dag. Det hevdes fra toppolitikerhold i Trondheim, vel også i andre byer, at det utarbeides visjoner for byutvikling. Hvorfor er det ikke disse som behandles i bystyret i stedet for de endelige planene hvor det i realiteten er slutt med visjoner? Kanskje burde bystyret behandle de altenative muligheter på samme måte som Stortinget behandler sine meldinger? På et tidlig stadium vil det også være slik at det ikke er gått prestisje i saker slik at det kan være mulig å få en åpen debatt. Har man 4 alternativer, er det straks lettere å se noe godt og dårlig ved de ulike forslag. Viktig blir det også å finne fram til andre måter å presentere byplaner på for at de skal kunne engasjere, ikke bare politikerne, men også det brede publikum fordi det egentlig er folk flest det angår hvordan våre byer vil utvikle seg i generasjoner fremover. Det handler om vår hverdag. Og at debatter om byutvikling og det offentlige rom kan fenge og engasjere bredt og utover fagmiljøene, viser folkemøtet i Trondheim hvor 400 mennesker møtte fram. Det samme viser interessen om operabygget i Oslo og den debatten som nå pågår om utviklingen av Bjørvika som helhet. Dette er en begynnelse på noe positivt som jeg håper vil vokse seg større for jeg mener det er forstemmende hvor lite offentlig debatten egentlig er tatt i betraktning den betydning byutvilingen har for våre liv. Vi arkitekter liker å se på oss selv som kunstnere og synes gjerne om vår profesjon som billedkunstens mor. Kunstmaleren kan stå på sitt atelier, produsere for egen regning og kan velge å vise fram resultatet eller ikke, avhengig av sin egen vurdering av om det er godt nok eller ikke. Jeg derimot som har tegnet Pirbadet i Trondheim, for eksempel, har ikke det samme valget, og bruker heller ikke egne penger. Som arkitekt er jeg del av en helt annen prosess fram til et resultat som vil prege mange menneskers omgivelser på en avgjørende måte i 50, 100 år fremover. I en slik sammenheng har jeg ofte tenkt på at kanskje er det slik at toppolitikere, profesjonelle planleggere og profesjonelle utbyggere egentlig synes det er bekvemt at debatten er lite offentlig, at den føres i en engere krets av fageksperter hvor man taler det samme språk og har stort sett samme forståelse av problemstillingene. Byutvikling er for kompleks til å slippe debatten løs på offentligheten. Det kan føre til at debatten kommer ut av kontroll. Har jeg rett i at slike holdninger er rådende, er det et nederlag fordi at man i planprosessen ikke har belyst forhold godt nok som faktisk angår mennesker på en grunnleggende måte. Når folk begynner å stille spørsmål som vi profesjonelle ikke liker, så er det som regel fordi det er noe vi ikke kan svare godt på. Jeg tror ikke at vi kan forme hverken by eller samfunn gjennom demokratisk debatt alene. Noen må ha hendene på rattet. Allikevel tror jeg tiden er moden nå for å åpne dørene og slippe til et bredere sammensatt panel.