Broen mellom tegnestue og byggeplass
Partnerne Tanja Lie og Kristoffer Øyen
i tomannskontoret
Lie Øyen Arkitekter


www.lieoyen.no
Av Jan Carlsen

Partnerne Tanja Lie og Kristoffer Øyen som siden 1998 har drevet tomannskontoret Lie Øyen Arkitekter i en forhenværende fiskebutikk på et trivelig hjørne i Balders gate vest i hovedstaden, etter at de hadde levert felles diplomoppgave ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) våren samme år, tilhører den nye generasjonen arkitekter. De har et annet fagsyn og praktiserer andre arbeidsmetoder enn flertallet av sine forgjengere, vil undertegnede hevde. Blant annet er viljen til økt tverrfaglighet en inspirerende drivkraft, med ønske om dialog med håndverkere og leverandører i byggebransjen, og de har forlatt det urgamle prinsipp som baserer seg på mester/svenn-ordningen i prosjekteringsvirksomheten.

Jeg hadde gleden av å være tidsskriftet Arkitektnytts reporter på det internasjonale Røros-seminaret til Trondhjems Arkitektforening (TAF) i april, arrangert annethvert år siden 1988, hvor arkitekter fra Argentina, Spania, Sør-Afrika, Finland og Sri Lanka foreleste denne gang – og altså den unge arkitektduoen Lie og Øyen, begge født i Oslo-området i 1970 (se www.lieoyen.no). De har «allerede gjort seg bemerket med et kresent utvalg hytter, boliger og andre prosjekter», skrev jeg begeistret i Arkitektnytt. «Tilsynelatende var deres minimalistiske byggverk – presentert av Tanja Lie – arkitektonisk forskjellige fra foregående forelesers kreasjoner (argentineren Rafael Iglesia, JCs tilføyelse), men etter gjennomgangen satt man igjen med den underlige déjà vu-følelsen som er så karakteristisk for de verdensomspennende TAF-sammenkomstene.»

Det jeg siktet til her var byggekunstens – i positiv forstand – globale karakter. Selv om et hus tegnet av for eksempel en sørafrikansk arkitekt er preget av lokale forhold og tradisjoner, kan mange av dets funksjonelle løsninger og uttrykksformer gjenkjennes i tilsvarende norske bygninger. God byggekunst er både regional og universell. Kanskje er denne dualisme spesielt fremtredende i arkitekturen til yrkesutøvere født på 1970-tallet og utdannet like før eller etter det 21. århundrets begynnelse.

– Diplomoppgaven dere tegnet ved AHO, «Ferdighus for fortetting i villaområder», ble publisert i bladet Byggekunst (2/99). Det må man kalle en flying start for to 28-årige arkitekter. Og det faktum at dere valgte prefabrikasjon som tema, og tok for dere de utsatte villastrøkene og ville «finne nye strategier for fortetting… og utvikle hustyper som svarer på denne nye situasjonen», var vel litt utenfor studenters allfarvei?

– Vi hadde oppdaget at moderne ferdighus var en mangelvare, svarer Tanja Lie og Kristoffer Øyen, de store aktørene opererte med nostalgiske tilbud som «Lykkebo» osv. og ville ikke forandre sin systembygging. Denne holdning ønsket vi å utfordre, ved å lansere fem ulike fortettingsstrategier, basert på en samtidspreget byggemåte, og dessuten sikre grøntstrukturer og felles-
arealer i områder som blir sterkt utbygd.

– Og med dette arbeidet bak dere var det bare å ringe ferdighusprodusentene og håpe på napp?

– Vårt første oppdrag var en loftsutbygging, og i tre år jobbet vi på kveldstid mens vi var ansatt på hvert vårt kontor og i tillegg underviste ved Arkitekthøgskolen, før vi våget å satse på egen heltidspraksis. Å undervise, parallelt med tegnearbeidet, kan være fruktbart, derfor fortsetter vi med det. Kombinasjonen er faglig stimulerende og fungerer positivt begge veier.

Lie og Øyen forteller at det å drive et så lite kontor har to sider. Man involveres i mange forskjellige oppdrag og får et stort og variert nettverk, hvilket er meget givende, ikke minst nærkontakten med byggherrer og byggebransjen, selv om oppgavene ofte har en liten skala og ikke sjelden blir liggende i vente-skuffen. Men samtidig er det praktisk krevende og økonomisk sett problematisk å være så «små» i dagens markedsstyrte arkitektprofesjon. De føler at de har funnet en nisje, men vet ikke hvordan fremtiden vil arte seg.

– Det virker som dere liker byggelederrollen og trives på byggeplassene.

– Det finnes mange flinke håndverkere, sier Lie og Øyen, og vi får mye ut av et slikt teamwork. Folk er opptatt av arkitektur, og vi er ingen esteter som sitter på vår høye hest og tegner i avsondret ro fra selve byggeprosessen. Idéene kommer gjerne når vi befinner oss på byggeplassen, i samtale med de som bygger, og mange beslutninger fattes der og da.

– Regner dere Hytte Fonnum på Ål i Hallingdal som et gjennombrudd da den sto ferdig i 2002?

– Det var i hvert fall vårt første komplette prosjekt, svarer de, selv om et slikt hytteprogram er relativt beskjedent i størrelse omfattet det hele steds- og byggeskikkproblematikken.
Oppdragsgiveren Helge Fonnum hadde et særegent utgangspunkt, hytta skulle være en base for hans ekspedisjoner i fjellheimen, og den enkle konstruksjonen – en murt kjerne omkranset av bruksrom og rammet inn av en panelt yttervegg av tre – lærte oss å takle grunnleggende faktorer som «vegger» og «gulv» og «tak». Hele hytta ble bygd innendørs på fabrikken, og fraktet som elementer i bil til tomten og heist på plass, selve monteringen tok tre dager og deretter fulgte innredningsarbeidet. Nå tegner vi også alle møblene.

Arkitektene Lie og Øyen roser ferdighusbedriften Ål Hyttebygg og driftsleder Øystein Grøgård for den gode kommunikasjonen som oppsto, samarbeidet var en sann fryd og de fikk verdifulle erfaringer med hvordan en prefabrikasjon kan fungere. På mange måter ble dette en videreføring av noen av de idéer som lå bak diplomoppgaven på AHO.

Et tilsvarende konsept ble anvendt da Lie Øyen Arkitekter i 2003 regulerte og tegnet ut et rekkehusområde med femti standardiserte boligenheter i en leireskråning ved jernbanestasjonen i Eidsvoll, tenkt i tre eller betong, avtrappet i terrenget med en gjennomslyngende vei som skaper avskjermede uterom for beboerne. Kommunen venter på ytterligere «Gardermoen-effekt», arkitektene håper prosjektet blir realisert fordi de her har sjansen til å videreføre sine systembyggidéer. En liknende «industrialisert» tenkemåte er anvendt for en boligregulering på Nesodden utenfor Oslo, der de nå er i dialog med grunneieren om eventuell igangsetting.

– På Røros-seminaret viste dere en radikal ombygging av en gammel villa på Vettakollen i hovedstaden.

– Forretningsmannen Espen Moen hadde kjøpt huset som ligger i en østvendt skråning, forteller Lie og Øyen, en vanskelig tomt men med strålende utsikt over fjordbyen. Vi opererte med et maksimums- og et minimumsalternativ, og byggherren valgte førstnevnte løsning, huset er på 450 m2 over fire plan. Vi ville forene bygningen med terrenget, via ulike forbindelsesnivåer og bearbeidelse av hagen, og det hele endte som en omfattende forvandling av byggverket der hver etasje fikk sin spesielle rolle bruksmessig. Bare husets indre «ruin» ble igjen, et helt nytt arkitekturuttrykk oppsto gjennom denne noe uvanlige tegne- og byggeprosessen hvor det kreative håndverksmiljøet bidro til å påvirke det som skjedde ved tegnebordet. Villaen ble bygd uten beskrivelse, vi var på tomten daglig og en rekke avgjø-
relser ble tatt underveis i byggingen.

– Arkitektfaget er mangfoldig, dere har også tegnet en serie utsiktsposter for bilende turister i Valdres.

– Statens vegvesen inviterte tre arkitekter til en konkurranse, og vårt prosjekt gikk av med seieren. Det vakre men sårbare landskapet på Valdresflya må beskyttes mot bilismen, og vi var opptatt av at slike stoppesteder ikke kan avgrenses med gjerder eller murer – noen biler kjører jo langt inn i terrenget og ødelagt mose trenger tyve år på å vokse opp igjen – så vi grublet lenge på hva vi kunne gjøre.

– Jeg husker at jeg ble imponert da dere presenterte løsningen på Røros.

– Idéen dukket opp under en intern «workshop», nærmest som «jamming», og jamming, det vil si at vi improviserte under en intern «workshop», og plutselig hadde vi funnet løsningen på hvordan man kunne lage en «usynlig» barriere mellom bil og natur. Vi tegnet en 60 centimeter dyp og 2 meter bred grøft, som vi fylte opp med spisse og skarpe stener, altså en slags spikermatte, og en prøveoppsetting skal foretas i høst, det blir spennende å se om det fungerer.

Det siste eksemplet Lie Øyen Arkitekter trekker fram, er konseptet Silver Silo i Kongsberg, utført i samarbeid med fotografen Per Maning samt lokale politikere og brukergrupper.
Kort sagt går visjonen ut på å forvandle siloen – som gjøres dobbelt så stor – til en kunsthall som blir et landemerke både funksjonelt og i arkitektonisk forstand. Entusiaster i Kongsberg tente på idéen om å gripe fatt i byens fremtidige teknologiressurser, ved å skape enhet mellom kunst og teknologisk innovasjon, og etablere et mangfoldig og tverrkulturelt møtested. Igjen anvendes begrepet «teamwork», og Tanja Lie og Kristoffer Øyen presiserer at for dem er ikke dette et uttrykk de tyr til à la en festtale.

– For arkitekter flest er det i dag en selvfølge å gå aktivt inn i medvirkningsprosessen, understreker de, å utvikle et prosjekt i tett dialog med ulike aktører og la seg besjele av deres erfaringer og synspunkter. Den hierarkiske tid bør være over da en arkitekt sitter isolert i sin tegnestue og leverer et skreddersydd prosjekt som byggherren får dumpet i fanget. De snakker varmt om nye arbeidsformer og demokratiske planleggingsprosesser.

Og til slutt vender arkitektene Tanja Lie og Kristoffer Øyen tilbake til dette intervjus utgangspunkt, drømmen om det fremtidsrettede ferdighus, en avansert systembygging som skapes unisont av flere deltakende parter, prefabrikerte byg-
ninger som har bedre funksjonelle kvaliteter og en mer levende arkitektur enn dagens romantiserende typehuskataloger kan by på. Dette forutsetter en kombinasjon av effektiviserte standardelementer og et fleksibelt utvalg av yttervegg– og romløsninger. Noe er fast og noe er spesialdesignet, og hele tiden arbeider arkitekt og håndverker imtimt sammen, på lengre sikt for å oppheve det kunstige skillet mellom byggekunstens og byggeindustriens domener.

Det er kun åtte år siden de to arkitektstudentene tegnet sitt offensive ferdighus-diplom. Undertegnede håper at kontoret – før nye åtte år er gått, det vil si innen vår husbyggende nasjon i 2014 feirer 200-årsjubiléet for grunnlovens innføring – har fått et større oppdrag basert på prefabrikasjon og tilrettelagt for foredlingen deres egen planlegging og formgivning.
Klikk for større: