Arkitektur som bevegelse i rom, del 1
Kari Nissen Brodtkorb

Alle bilder:
Arkitektkontoret
Kari Nissen Brodtkorb AS

Av Jan Carlsen

Beretningene om arkitekters veier inn i yrket er forskjellige; Kari Nissen Brodtkorb begynner denne samtale med å henvise til barndommens romlige opplevelser og byggende aktiviteter, og til favorittboken «Alle piker vil bli til noe», 1940-tallets første yrkesveileder for jenter. Blant alle pene piker i serviceyrket var unntaket en liten selvstendig interiørarkitekt. Arkitekt var selvfølgelig ikke nevnt som mulig yrke for småpiker den gang. Likevel var det arkitekt hun ville bli.

– Rommene i tomannsboligen på Nordberg i Oslo hvor jeg vokste opp var gruppert rundt en kjerne, forklarer hun, den inspirerte til livlig bevegelse og varierte romopplevelser. Og takket være en svært fri oppdragelse fikk jeg lov, til tross for etterkrigstidens nøkternhet, til å bruke bøker som byggeklosser og møbler som klatregjenstander, så man kan si at jeg fra første stund var fasinert av arkitekturens taktile og romlige vesen.

– Henger denne arkitekturoppfatning sammen med din begeistring for dansekunsten?

– Ja, jeg har danset hele livet og er bevisst at det finnes en form for kroppslig intelligens, en fysisk måte å oppleve, erfare og uttrykke seg på som er i slekt med arkitektonisk formgivning. God arkitektur er noe annet og mer enn overflate og dekor; byggekunst har tre dimensjoner – det vil si rom – og hvis vi kan snakke om en fjerde dimensjon må det være husbrukernes bevegelser gjennom disse rommene.

Vi sitter i den trivelige tegnestuen til Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorb AS på Eiksmarka i Bærum, en ominnredet møllebygning ved Grinidammen. Kontoret har ti-tolv ansatte, stadig er noen i barsel.

Jeg tenker på en utstilling som ble vist i Rotterdam for tre år siden, om «mobilitetens estetikk» i byer, og vi assosierer videre omkring temaet bevegelse i arkitekturen. Mitt intervjuobjekt forteller at noe av det hun husker best fra studietiden, årene på NTH’s arkitektavdeling i Trondheim, var undervisningen ved interiørarkitekt Liv Arvesens romlaboratorium. Der fikk de eksperimentere aktivt med rommets form, åpninger og møblering, effekten på kropp og sjel ble registrert og nedtegnet, erfaringer hun skulle ta med seg videre inn i sitt yrkesliv.

– Arkitektur oppstår i dialog mellom rom og bevegelse, presiserer hun, og dette gjelder like mye for bygningenes interiør som for rommet mellom bygningene, gater og plasser, våre felles uterom.

Etter folkeskoleårene på Tåsen skole og realartium på Ris gymnas bar det sporenstreks til en byggeplass hvor hun tilbrakte sommeren med å mure fasader på universitetet på Blindern. En tidlig morgen mens hun sto oppe på stillaset kom en mann forbi nede på gata, stoppet, ropte og løftet på hatten, bukket galant for den kvinnelige mureren, en gest som sa sitt om mannsdominansen i byggebransjen på den tiden.

– Den kjente arkitekten og professoren Arne Korsmo sa det rett ut, forteller Nissen Brodtkorb, til oss jenter i første klasse på NTH, at vi like godt kunne pakke sammen tegneutstyret og ta første tog hjem, og hans sjåvinistiske begrunnelse var at arkitektur var altfor krevende for kvinner. Ved studiestart var vi syv jenter, kun to av oss fullførte. I dag er kjønnsfordelingen femti-femti på landets arkitektskoler, så situasjonen har endret seg betraktelig siden 1961 da jeg begynte på NTH.

– Andre minner fra studietiden i Trondheim?

– Fagområdet Form og farge opplevde jeg som vesentlig, vi ble undervist av Gruppe 5, fem aktive kunstnere med Håkon Bleken i front. Vi lærte å se sammenhenger mellom det teknologiske-rasjonelle og det kunstneriske. Vi tegnet mye, frihåndstegning er et fruktbart faglig redskap. Håndens intuisjon skal man ta på alvor. Min diplomoppgave i 1965 dreide seg om boliger i bratt terreng.

Den nyutdannede arkitekten fikk sine første læreår hos arkitektene Harald Hille og Odd Østbye i Oslo, der hun blant annet tegnet betjeningsboligene på Lovisenberg sykehus. Nøktern Husbank-prosjektering ga et godt grunnlag for senere års boligproduksjon. Hun måtte finne ut av tingene selv, det ble en tøff «learning by doing».

– Jeg fikk raskt innsikt i prosjekterings- og byggeprosessen. I denne perioden fikk jeg mitt første barn, som nærmest vokste opp på byggeplass. Babybagen sto på brakka, og melken skvatt hver gang ungen ga lyd fra seg. «Ammerud» het prosjektet. Da det andre barnet meldte sin ankomst, ble det tre år med selvstendig praksis.

Blant annet tegnet hun flere eneboliger og – kanskje man kan regne det som hennes arkitektoniske svennestykke – egen bolig i Kirkeveien på Haslum. Der fikk hun prøvd ut bygging i fallende terreng og løsninger som baserte seg på trafikk mellom flere gulvnivåer, foruten at den romlige enheten mellom ute og inne ble vektlagt.

Nyttig var også året Kari Nissen Brodtkorb studerte ved Columbia University i New York, samtidig som hun «steppet og mediterte», dessuten rakk hun å tegne et typehus for en boligutstilling i Finland. Deretter vendte hun i 1976 tilbake til hjemlandet og var i fem år fremover partner i arkitektbedriften Anker og Hølaas. Av hennes viktigste arbeider her er boliganleggene Gullkroken og Hofftunet. Da hun i 1985 etablerte eget arkitektkontor, deltok hun med en enebolig på utstillingen «Bolig for fremtiden» i 1987, på tomten til Bærum Verk, igjen et hus plassert i bratt terreng. Og atter en gang står vi overfor en bygning som «er bygget opp omkring et bevegelsesforløp med mange opplevelsesmuligheter» (fra konkurransejuryens uttalelse).

Det vesle og kompakte huset er oppført av Leca-blokker, og Nissen Brodtkorb forklarte i bladet Mur (1/1988) at man beveger seg inn i bygningen på en bro «som svever gjennom en to etasjers vinterhage før man kommer direkte inn på øverste boligplan», og der «ledes man fram mot utsikten og Lommedalens storslagne `rom´ før man vender om og beveger seg mot terrenget for å skride ned til husets øvrige rom med solfylte terrasser og nærhet til detaljene i terrenget».

Som i en dans gjennom rom, med andre ord, en mobilitetens scenografi som – ifølge boligutstillingsjuryen – er «virtuost gjennomført med en stram komposisjon som setter store krav til en presis detaljeutførelse».

Kari Nissen Brodtkorbs bemerkelsesverdige arbeid gjennom de neste tyve årene, fra gjennombruddsprosjektet Stranden på Aker Brygge, som blant annet ble tildelt Houens Fond, og fram til dagens lovpriste byggverk, skal vi ta for oss i dette intervjuets andre del. Her vil vi avslutte samtalen med å henvise til en omtale i tidsskriftet Glass & Fasade (4/2004) hvor hun bekrefter at hun «er fortsatt feminist, og var en av aktivistene da denne bevegelsen var i startfasen på 1970-tallet». Derfor tok hun oppfordringen og ble professor på Arkitekthøgskolen i Oslo, parallelt med arkitektpraksisen, med den målsetting «å vise nettopp de kvinnelige studentene at kvinner bygger og at kvinnelige arkitekter har noe viktig å tilføre et fag der menn har hatt så stor dominans». Videre sier hun at «kvinner har sannsynligvis i kraft av nedarvet omsorg og tradisjonell familiestruktur, et eget blikk for kvaliteter også med arkitektonisk relevans. Eksempelvis i boligsammenheng, med spesielt øye for beboernes daglige trivsel».

– Du driver et rent kvinnekontor, i yrkesmessig forstand et «fenomen» som har fått forskere fra flere land til å studere din arkitektbedrift, er dette et resultat av en bevisst ansettelsespolitikk?

– Nei vi har også hatt menn i staben, avslutter Kari Nissen Brodtkorb, og vi vil få det igjen. Men jenter er minst like dyktige, og samtidig foretar de andre prioriteringer i faget enn mannlige kolleger. De viser omtanke, lar følelser slippe til, og har en intuisjon som nedfeller seg i virksomheten ved tegnebordet. Kanskje det er derfor Elisabeth Tostrup har kalt biografien om arkitekt Wenche Selmer for «Omtankens arkitektur». Jeg opplever at kvinner er mindre selvhøytydelige, og de er svært ordentlige i tillegg til at de utmerker seg med et godt og svært humørfylt teamarbeid.
Klikk for større: