Arkitektur som fortelling, del 1
LPO 1984. Fra venstre Ola Aasness, Bente Kleven, Pål-Henry Engh og Lars Haukeland. Bente Kleven var LPO’s første ansatte, senere parner.

Alle bilder: LPO


http://www.lpo.no/

Av Jan Carlsen

Å intervjue Pål-Henry Engh, en av de tre gründerne bak det framgangsrike kontoret LPO Arkitektur & Design AS i Oslo, er en fascinerende opplevelse. Du får høre en beretning om hus, steder og byer som dreier seg om noe langt mer enn det man vanligvis forbinder med de fysiske omgivelser. Ikke minst blir bygningsarven – i videste forstand - viktig. For å forstå samtiden, og kunne skape en positiv utvikling, er det nødvendig å tolke samfunnets og fagets historie på empatisk og kreativt vis. Av denne grunn har Byggenytt valgt å vie to artikler til dette
intervjuet; her i første del forteller arkitekt Engh om sin formative oppvekst på Oslos østkant, om studietiden i England og Norge og om en begynnelse på yrkesutøvelsen som skulle få en avgjørende betydning for den videre karrieren. I andre del skal vi ta for oss LPOs bemerkelsesverdige praksis gjennom to tiår.

– Du ble født i 1951. Ser du en sammenheng mellom dine barne- og ungdomsår på Bryn i Groruddalen, som da var en enorm byggeplass for de nye drabantbyene, og din senere beslutning om å bli arkitekt?

– Ja, interessen for byggverk og urbane miljøer ble utvilsomt ansporet i guttedagene, svarer Pål-Henry Engh. – Vi bodde i en 2-roms leilighet i en fabrikk hvor min far var vaktmester. Samtidig hadde vi gamle Tveten gård - der høyblokkene nå ligger - som tumleplass i nærheten. Jeg lekte altså i et grenseland mellom en hurtigvoksende by og en bygd i tilbakegang. Over alt skjøt bygningsstillasene i været, jeg likte å klatre i dem og betrakte det levende bylivet omkring meg, og jeg husker åpningen av Lambertseterbanen, togene som passerte på vei til og fra Østbanestasjonen, Loelvas (Alna) grønne drag og de begivenhetsrike reisene med bytrikken til Frognerbadet og Oslo sentrum. Jeg gjorde oppdagelser, fikk erfaringer, skjønte stadig mer av byens mysterier.

Så tok han artium på Teisen skole i 1970, forteller Engh, og begynte å studere matematikk på Universitetet men hoppet av og gjorde noe uvanlig: Ynglingen kontaktet Norske Arkitekters Landsforbund og fikk adressene til en rekke arkitektkontorer, oppsøkte dem i tur og orden og ble til slutt ansatt som praktikant hos arkitektene Astrup og Hellern som hadde spesialisert seg på industriarkitektur.

– Jeg var ikke spesielt dyktig til å tegne, innrømmer han, men det ble en nyttig læretid selv om jeg ikke kom inn på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) de to første gangene jeg søkte. Derfor dro jeg utenlands.

– Hvor studerte du?

– Etter avtjent sivilarbeidertjeneste i kriminalomsorgen studerte jeg arkitektur i Oxford og London, men mine engelske medstudenter kom fra såkalte pene hjem og gikk veldig stille i dørene, det ble for kjedelig, fagdebatten glimret med sitt fravær, og da jeg tok opptaksprøven ved AHO for tredje gang ble jeg antatt.

Studieårene i Oslo var spennende og givende, sier Pål-Henry Engh, han var motivert og moden og fikk med seg både byggprosjektering og planlegging, dessuten tilegnet han seg kunnskaper i teori og historie. Blant annet deltok han i utarbeidelsen av en bok om Oslos utvikling gjennom hundre år – og så inntraff en hendelse som skulle bli det allsidige kontoret LPOs inngangsportal til ett av dets mange fagnisjer.

– Sammen med AHO-studenten Wilhelm Munthe-Kaas og en gruppe fra Historisk institutt på Blindern inngikk jeg i et team som i 1979 laget utstillingen «Bak maskinene, under fanene» om arbeidsfolks liv øst i hovedstaden for hundre år siden. Den ble en publikumssuksess, blant annet fordi vi fremstilte miljøene ved hjelp av realistiske kulisser, de besøkende kunne gå inn i arbeiderboliger og fabrikklokaler og klasserom bygget i målestokk 1:1, fortalt gjennom en oppdiktet familie man var i stand til å identifisere seg med.

– Jeg husker at pressen omtalte utstillingen som banebrytende, formidlingsmessig sett, så dette må ha vært en utløsende erfaring for LPOs senere arbeid med arkitektur- og byutstillinger?

– Det tror jeg man kan si. Byen er ingen objektiv sannhet, våre holdninger til de urbane verdier skifter fra epoke til epoke, for eksempel har jeg som Grünerløkka-beboer gjennom tyve år opplevd hvordan synet på den bydelen har endret seg fra byfornyelsens tid og fram til i dag. Arkitektur kan oppfattes som en serie ulike fortellinger, avhengig av hvem det er som har ordet. Meningene er kulturelt betinget, blant annet er det noen som
forherliger småhusdrømmen mens andre er overbeviste urbanister. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori, glad i byen og dens folkeliv som jeg er.

Her går arkitekt Engh over til å berette om forspillet til etableringen av LPO Arkitektur & Design, samarbeidet med de nyutdannede kollegaene Lars Haukeland og Ola Aasness (LPO står for forbokstavene i de tre fornavnene) i 1982 om byplankonkurransen om Grønland-Vaterland i Oslo. Engh hadde fullført sin AHO-utdannelse i 1980, med en diplomoppgave om en dristig tenkt videreføring av jernbanen gjennom Nord-Norge, underviste som timelærer ved sin tidligere arkitektskole, skulle snart gå i gang med å skrive en arkitekturguide for Oslo (sammen med Arne Gunnarsjaa), arrangerte en ny utstilling om steder i Norge, og tenkte at det var formidler han ville bli, ikke hustegner og planlegger – men med den oppsiktsvekkende seieren i den nevnte konkurransen forandret alt seg som ved et trylleslag.

Plutselig var arkitektkontoret LPO en realitet, i februar 1983, de tre unge arkitektene måtte ansette folk og fortsette å utvide staben som nå er på omlag 40 personer. Prosjektet på Grønland-Vate land besto av et høyt og slankt hotell (i dag Plaza), en moské, en byhall (Oslo Spektrum) og en bussterminal (Galleri Oslo), alt var forutsetninger i programmet. Et av byplanpremissene var å føre en bymotorvei gjennom området. LPO forestilte seg et myldrende fotgjengerstrøk fra Karl Johans gate, over Jernbanetorget og inn i den nye bebyggelsen og videre til Gamlebyen.

– Dessverre ble konseptet offer for de økonomiske konjunkturene, forklarer Pål-Henry Engh.

Plaza-skyskraperen – som et svensk arkitektkontor prosjekterte – vokste i høyde og tykkelse, og samme skjebne fikk Galleri Oslo og boligene. Og moskéen ble som kjent skrinlagt. De enkelte byggene este stadig i volum, og helheten i reguleringen forsvant, i tillegg kom kjøpesenteret Oslo City. Men én av bygningene, nemlig byhallen, ble kontorets første store oppgave.

Arkitekt Engh forteller begeistret om den tverrfaglige prosessen bak Oslo Spektrum, og det positive i å plassere en slik flerbrukshall midt i byen og ikke henvise den til et jorde i periferien. Kontoret arbeidet lenge med programmeringsmulighetene, først hadde idretten hovedfokus men etter en studiereise til USA – hvor de blant annet var på en gigantisk Pink Floyd-konsert – ble søkelyset satt på logistikken omkring omfattende rockekonserter der så mye som tyve trailere skal transportere utstyr helt inn til scenen i løpet av kort tid. Og publikums ferdsel og sikkerhet var et annet spørsmål som måtte løses. Byggets totale areal ble på 35.000 m2. LPO’s debut som planlegger og hustegner, konstaterer undertegnede. kunne neppe ha
vært mer løfterik.

– Jeg vil også trekke fram innsatsen til billedkunstneren Guttorm Guttormsgaard og keramikeren Søren Ubich, sier Engh, som i intimt samarbeid med kontoret – med arkitekt Svein Dybvik som ansvarlig for fasadene – sto for utformingen av de 400.000 teglsteinene i forskjellige farger og mønstre som vi kledde ytterveggene med. I dag er enheten mellom arkitektonisk formgivning og kunstnerisk utsmykking mer utbredt, på 1980-tallet var dette et eksperiment som ble omstridt.

Kontoret ble snart mer faglig profesjonelt, utviklingen gikk fra byidéer til konkret byggprosjektering og planlegging, og parallelt med dette fortsatte LPO sitt formidlings- og utstillingsarbeid. Det gjelder å ha mange
ben å stå på, understreker Pål-Henry Engh, og et bevis for denne allsidighet manifesterte seg i 1992 med den norske paviljongen på verdensutstillingen Expo i Sevilla.

– Først la vi fram et konsept for Utenriksdepartementet, der stikkordet var vann i relasjon til industri og natur og miljø, og deretter fikk vi prosjekteringsoppdraget. Vi forfattet altså en fortelling om vannets sivilisatoriske betydning, ved hjelp av arkitekturens eksteriør og interiører og bestemte installasjonsmetoder. Den rør-formede paviljongen fikk rosende omtale i amerikanske Time Magazine, mens vi mottok kjeft i Dagbladet og tysk presse.

Til slutt, i denne omgang, nevner Pål-Henry Engh «Historiens Hus – Norsk arkitektur gjennom 1000 år», Arkitekturmuséets populære utstilling i Kongens gate i Oslo som sto fram til muséets midlertidige flytting til Nasjonalmuséet ved Tullinløkka (før det skal innta rehabiliterte og nye lokaler på Bankplassen). Også den utstillingen var – i undertegnedes og mange besøkendes øyne – en pedagogisk henrivende byggekunstfortelling.

I neste del av dette intervju skal det handle om LPO Arkitektur & Designs arbeid på 1990-tallet og de siste fem årene.
Klikk for større: