Av Jan Carlsen

Et av kjennetegnene ved norsk byggekunst, nå på det tidlige 2000-tallet, er at yrkesutøvelsen ikke lenger domineres av hovedstadens arkitektkontorer i samme grad som tidligere. Oslo har fortsatt omlag femti prosent av landets ca. 3250 NAL-medlemmer (Norske Arkitekters Landsforbund), og ofte gjør Oslo-arkitekter seg gjeldende i fagpresse og massemedier, men man ser en ny tendens i dette profesjonsbildet: Stadig flere byer og tettsteder omkring i Norge er i ferd med å markere seg på det nasjonale – og til og med på det internasjonale – arkitekturkartet. En slik by er Tønsberg i Vestfold. Og kontoret heter Kristiansen & Bernhardt Arkitektur Interiør.

Vi treffer arkitekt MNAL Thorvald Bernhardt på hjemmebane, det vil si på jernbanestasjonen under det legendariske Slottsfjellet sentralt i byen. Han startet kontoret sammen med studiekameraten Iver A. Kristiansen i 1982, fem år etter at de tok sin diplomeksamen ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Kristiansen var fra Tønsberg mens Berhardt var født og oppvokst i Oslo. I dag har kontoret 24 ansatte, hvorav 11 er medeiere, og inkludert i staben er tre interiørarkitekter, medlemmer av norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening.

Thorvald Bernhardt guider oss fra stasjonen gjennom det som gjerne kalles Norges – eller Nordens – eldste by, forbi kjøpesenteret Kremmerhuset (som altså ikke ligger parasittisk ved motorveien utenfor bykjernen), via Torget og Storgata, før vi slår oss i ned på en av bryggekaféene i den strå-
lende vårsolen. Her har vi utsikt mot boligområdet Kaldnes som Kristiansen & Bernhard står bak, og vi får en sammenfatning av Tønsbergs og kontorets historie.

Som besøkende måtte jeg selvsagt se det modernistiske underet Tønsberg bibliotek anno 1992, tegnet av Lunde & Løvseth Arkitekter fra Oslo og prisbelønt flere ganger, men også den elegante kinoen til Kristiansen & Bernhardt (omtalt i Byggenytt 1/02) viser at det lar seg gjøre å tilpasse nytt i det eksisterende uten å herme fortidens arkitekturspråk.

Denne problemstilling, forholdet mellom fornyelse og bevaring, opptar Bernhardt.

– Når man tegner hus i en by som Tønsberg, sier han og peker mot de mange sjøbodene omkring oss, er det ikke til å unngå at debatten berører autensitetsspørsmålet. Hvor slutter det ekte og hvor begynner kitschen?

– Og hva blir ditt svar?

– Jeg tror svaret må gis på nytt og på nytt, forskjellig fra sted til sted, avhengig av den enkelte tomt og dens byggeprogram – og ikke minst av tomtens arkitektoniske omgivelser. Med kinoen alluderte vi, som enhver kan se, til de nærliggende sjøbodenes typologi. I Horten, hvor vi tegnet Senter for marint miljø og sikkerhet i 1996, et relativt stort administrasjonsbygg med langside mot fjorden, var det utsikten fra cellekontorene og lysinnslippet som bestemte fasadeutformingen, i tillegg til Statsbygg ønske om et lavenergibygg.

– Og Quality Hotel der borte, spør jeg og nikker mot enden av langbryggen, innviet i 2003, som også rommer Oseberg kulturhus, er et bevisst brudd med tradisjonen?

– Både og, svarer arkitekt Bernhardt, vi har forsøkt å oppnå en dialog med den tradisjonelle bryggearkitekturen samtidig som vi vil uttrykke den nye funksjonen, blant annet en rotunde med en storsal som har tusen sitteplasser.

Thorvald Bernhardt forklarer at han driver et regionalt kontor, og med det mener han at de varierte oppdragene for det meste befinner seg i Vestfold selv om kontoret også har prosjekter i Tromsø, Hamar og Oslo. Oppgavene kan spenne fra interiører og tilbygg til hytter og eneboliger og sykehus.

– En enebolig som vi tegnet i fjor betyr noe spesielt for meg, innrømmer Bernhardt, den ligger i Saxhilds gate her i Tønsberg og er omringet av funkishus fra 1950-tallet. Og følgelig fikk jeg anledning til å realisere en gammel drøm, en ambisjon jeg har hatt siden studietiden. Jeg tegnet en modernistisk villa med ekte takterrasse, slik Le Corbusier og hans samtidige gjorde i mellomkrigstiden, med enkle volumer og minimalistisk detaljering.

–Bydelen Kaldnes kommer vi tilbake til, sier jeg, la oss først snakke om det såkalte Mediehuset til avisen Tønsberg Blad.

– Det er et helt ferskt og meget spennende oppdrag, sier arkitekt Bernhardt. – Tønsberg Blad holdt først til i sentrum, så flyttet de ut av byen, og nå søker de altså tilbake til det urbane hjertet. Mediehuset kommer i en ombygd bygård, beliggende ved enden av fotjengerbroen fra Kaldnes, kalt Pelagos-gården med henvisning til hvalfangstepoken. Det er et av Tønsbergs mest utskjelte byggverk, mange har ønsket det revet men nå skal det forvandles til et moderne og attraktivt avishus på 4000 kvadratmeter, en stor utfordring for vårt kontor.

– Hvordan vil du karakterisere arkitekturgrepet i dette tilfellet?

– Vi prøver å forene det typiske bryggemiljøet med et nytt uttrykk, ved å knekke opp fasaden og gjøre noe med hjørnene og dessuten introdusere et tilbygg som skaper en ekstra kvalitet. Her kan vi faktisk snakke om tilpasning og brudd i ett. En fjerde etasje føyes til, og vi etablerer en solrik plass foran bygningen. Et avishus skal være utadvendt, og fremtidsrettet, og dette forsøker vi å fortelle noe om med vår formgivning.

– Kaldnes-prosjektet blir omtalt spesielt i dette nummer av Byggenytt, vi skal derfor ikke gjenta alt dette her, men kan du si noe om oppgavens art?

– Det er utvilsomt ett av de største og vanskeligste oppdrag vårt kontor har hatt hittil, sier Thorvald Bernhardt, ikke minst fordi Tønsberg-folk assosierer området med overgangen fra industriell storhetstid til verftets undergang og flere års byplanfamling. Men dette skjer i de fleste europeiske havnebyer, og nå kan Kaldnes fremstå som en levende ny bydel – med i alt ett tusen leiligheter – og tilhørende sosiale og kulturelle virksomheter, får man håpe. En dramatisk urban transformasjon, kan man trygt si. Og la meg understreke at mange forskjellige arkitekterkontorer vil komme inn i bildet etter hvert, vi har tegnet de første 96 pluss 125 leilighetene og vet ikke om vi får flere oppdrag på Kaldnes. Men du får et inntrykk av omfanget ved å sammenlikne Nye Kaldnes’ 140.000 kvm med den gamle bykjernens 220.000 kvm, ikke sant?

Undertegnede får høre om Tønsbergs sesongpreg, hvordan byens folketall fordobles i sommermånedene og livet i gatene og på små og store plasser endrer seg. Riktignok er vi ikke på Sørlandet, den landsdelen begynner lenger nede på kysten, men Tønsberg har mye felles med de andre Sørlands-byene i så måte.

– Samtidig bygger vi for de fastboende, understreker arkitekt Bernhardt, vi tar hensyn til sommergjestene og legger byen til rette for dem, men Tønsberg skal også leve sitt eget selvstendige liv.

– Og Tønsberg er en by med særpreg, med stedsidentitet.

– Man kan si at det er denne egenart vi arkitekter forsøker å definere, og videreutvikle. Arkitektur er noe mer enn funksjon, byggverk har også en dekorativ oppgave og virkning, og målet må være å få bygninger til å løfte i flokk. Et enkelt bygg skal ikke fremheve seg på omgivelsenes bekostning, det gjelder å skape bygningsmessige miljøer som beriker helhetsopplevelsen.

– Det dansken Jan Gehl kaller livet mellom husene.

– Nettopp. Her er mellomrommene viktige, poengterer Thorvald Bernhardt til slutt, ja jeg vil påstå at byens offentlige rom betyr mer enn selve bygningene. Estetikk vil alltid være et anliggende for arkitekter – og for byens brukere – men når alt kommer til alt er det scenene for mellommenneskelig utfoldelse som teller mest. Arkitekturspråket endrer seg hele tiden, byggeskikken er stadig på vei mot nye tolkninger. Men uansett tidsånd, så vil noe fundamentalt bestandig gjelde, og det er i mine øyne behovet for gode og vakre byrom. Eller allmenninger, fellesskapets arenaer, våre sosiale møteplasser.