 |
Magne Magler Wiggen, MMW arkitekter i Oslo http://www.mmw.no/ |
Av Jan Carlsen
Arkitekt Magne Magler Wiggen, født i 1965, som eier og driver kontoret MMW Arkitekter med tilholdssted i en ombygd industribygning mellom Grønlandsleiret og Bjørvika i Oslo, er en av profesjonens rebeller. Noen vil si at han er for futuristisk. Undertegnede opplevde, gjennom to–tre intense intervjutimer, at vi har å gjøre med en yrkesutøver som tar samtiden på pulsen og er levende opptatt av det som skjer her og nå. Dessuten har han klare meninger om den vei arkitekturen bør ta fremover.
Wiggen gikk først i tømrerlære etter oppveksten på Skillebekk i hovedstaden, forteller han, fordi han ville finne ut hvordan man bygger hus, han ønsket å mestre håndverket og se prosjekter materialisert på tomten. Da han kom inn på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) i 1987 følte han at tømrerens kunnskaper var et handikap, mye måtte «skoleres bort», men i dag ser han fordelene ved å ha en slik bakkekontakt.
- Og årene på AHO var meget givende, sier han, vi ble gitt frihet til å finne oss selv og utvikle vår kreativitet, foredle vår fantasi. Av lærere vil jeg trekke fram arkitektene Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz og bygningsingeniøren Kristoffer Apeland. Vi lærte hva begrepet stedskunst står for, samtidig som vi ble oppmuntret til å stille spørsmål, noe mange av oss har fortsatt med.
Da han var ferdig utdannet i 1993 preget arbeidsløsheten byggebransjen og han dro til New York hvor han jobbet et år hos den kjente arkitekten Bernhard Tschumi, deretter var han tre år hos Niels Torp i Oslo, også disse perioder ble en fruktbar læretid, og så begynte han så smått å få de første oppdragene. Bølgen & Moi var første restaurantinnredning, og det omtalte mobile containerhuset som var utstilt på biennalen Momentum i Moss og turnerte omkring i landet, var blant debutprosjektene.
- Jeg har lenge vært fascinert av bygningers mobilitet, forteller Magne Magler Wiggen, helt siden jeg tegnet en flyttbar ambassade som diplomoppgave på AHO. Containerhuset, som kunne besøkes på Rådhusplassen i Oslo, skapte en diskusjon om hva vi bruker penger på når vi opererer på det vanlige boligmarkedet. Finnes det alternative livsformer, billigere måter å bygge hus på, og er industrialisering og masseproduksjon en mer livskraftig løsning?
Wiggen henviser til liknende konsepter han har prosjektert, en oppblåsbar (pneumatisk) kino som ble bygd, utstillingspaviljongen «Larven» i forbindelse med Arkitekturtriennalen til NAL (Norske Arkitekters Landsforbund) i 2004, «Connector» på en utstilling i New York og i disse dager den pneumatiske «Frosken» til Nasjonalmuseet på Tullinløkka.
– Vi kommer tilbake til «Frosken», men siden du startet eget kontor i 1997 – i dag med syv ansatte – har dere tegnet Villa Bakke i Sandvika, og nå oppføres en enebolig i Bodø. Hvilke andre bygninger vil du trekke fram?
– Av større byggverk har vi ikke tegnet så mange ennå, men hvis du går inn på hjemmesiden vår (www.mmw.no) vil du se at vi arbeider innenfor mange sjangere. Blant annet driver vi med ombygginger, tilbygg og innredninger.
– Du har synspunkter på behovet for industrialisering av byggevirksomheten, og du mener at arkitektene må komme på banen her.
- Vi kan sammenlikne arkitektenes og hele husbyggeriets stilling med den situasjon klesbransjen befant seg i da Adelsten fortsatt var størst på markedet her i landet. Det som skjedde da var at de norske tekstilbedriftene ikke klarte å omstille seg til å tegne designklær, og svenske Hennes & Mauritz overtok tronen med sine merkevarer. Slik vil det også kunne gå med byggsektoren hvis vi ikke gjør som H & M og blir mer innovative og høyner vårt kunnskapsnivå, da tar utenlandske selskaper over. Vi må satse på nytenkning, og faktisk eksportere arkitektur. Det krever en annerledes tenkning, ellers kommer strømmen av håndverkere over grensen til å øke, og deretter følger entreprenører fra forskjellige land, og Norge blir akterutseilt som arkitekturnasjon.
– Er perspektivet virkelig så dystert?
– Vi har en del kloke hoder, sier arkitekt Wiggen, vi kan selge arkitektur og bygg og har hele verden for våre føtter, men i så fall må vi våge å være innovative og tro på det nye. Kontorets samarbeid med firmaet Helly Hansen, om pneumatiske strukturer, har vært inspirerende i så måte. Der er det en helt annen kultur, HH lager avanserte klær ved hjelp av 3D-modeller og deres produksjon kan på mange måter sammenliknes med husbyggingens, teknisk sett og som designutfordring. Klær puster, utsettes for klimatiske påkjenninger, har krumme flater og så videre. Det handler om membraner, energi, utseende. Og produksjonstiden til Helly Hansen er imponerende kort fra vi leverer ideen à la tegning til ferdig produkt – skåret ut og sveiset sammen - i målestokk 1:1. Her har byggeindustrien mye å lære, og arkitektene likeså, for i dag er det design som teller. Design vinner alt, og godt design vil bestandig bli kopiert og distribuert utover markedet.
– Dette er uvanlig kost fra arkitekthold.
- Vi lever i 2005, sier Wiggen, og enten vi liker det eller ikke pågår det en kamp om EUs byggemarked, og ditto rivalisering globalt, og arkitektene og konsulentene og entreprenørene kan velge om de vil delta i konkurransen eller forsvare sitt gamle revir.
– Ser du ikke en fare for at arkitekturen kan bli for kommersialisert i en slik setting?
– Jeg tror den faren er mer nærliggende hvis totalentreprise-systemet får større utbredelse, i motsetning til hovedentreprisene, for med totalentrepriser bestemmer entreprenøren mye og det gis lite rom for forskning, innovasjon og eksperimentering. Man tygger drøv på preaksepterte løsninger, og alt forblir ved det gamle og velkjente.
– Direktøren for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design kan man neppe anklage for å tygge drøv.
– Sune Nordgren er en suveren kapasitet, kommer det kontant fra Magne Magler Wiggen, han har en ukuelig tro på ting som peker fremover og våger å ta dristige avgjørelser. Arkitektkonkurransen om utbyggingen av Tullinløkka, der det nye museumsbygget skal ligge, blir spennende. I mellomtiden har vårt kontor tegnet den semipermanente Kunsthallen – som er ferdig bygd – og den oppblåsbare utstillingspaviljongen «Frosken» som innvies i slutten av mai og kun skal stå en kort stund for senere eventuelt å flyttes til et annet sted. Vi vant en invitert konkurranse i 2003, og syns det er friskt gjort av Nordgren å satse på en så utradisjonell formgivning.
– Hva slags publikumsreaksjon forventer dere?
– Noen vil nikke interessert, andre kommer kanskje til å mene at de to byggverkene – som sammen går under navnet «Kyss frosken!» – blir for provoserende som innslag mellom de historiske byggverkene.
– Hvorfor kalles bygningene «Kyss frosken!»?
– Arkitektur, på sitt beste, er fortellinger, eventyr. Iscenesetting av de fysiske omgivelser. Faget nærmer seg scenografi, og vi ville berette en historie som er romslig nok til at en prins kan kysse en frosk og trylle fram en prinsesse. Dette handler om noe annet og mer enn stygt/pent-debattens estetisering, og med våre to bygninger på Tullinløkka håper vi å åpne folks øyne for plassens muligheter som offentlig rom, et tilgjengelig og annerledes byrom som har fremtiden i seg.
Selv om MMW Arkitekters produksjon ved tegnebordet foreløpig har vært relativt beskjeden i omfang, sammenliknet med de store kontorenes arbeid, blir deres prosjekter stadig publisert i norske og utenlandske tidsskrifter, og undertegnede gikk begeistret fra intervjubordet, full av nye tanker om arkitekturens mulige vei. Kontorets hjemmeside bekrefter at vi lever i en digital verden. Man tegner ikke lenger hus, og skaper ikke urbane rom, på den gammeldagse måten. Magne Magler Wiggen hadde snakket om www.mmw.no som et kunnskapsbibliotek og et redskap for videre prosjektering. Derfor velger denne spaltes reporter å oppfordre Byggenytts lesere til å klikke seg inn på hjemmesiden og ved selvsyn få et innblikk i den inkluderende arkitekturformidling og det ukonvensjonelle fagsyn MMW Arkitekter står for.
Arkitekt Magne Magler Wiggen, født i 1965, som eier og driver kontoret MMW Arkitekter med tilholdssted i en ombygd industribygning mellom Grønlandsleiret og Bjørvika i Oslo, er en av profesjonens rebeller. Noen vil si at han er for futuristisk. Undertegnede opplevde, gjennom to–tre intense intervjutimer, at vi har å gjøre med en yrkesutøver som tar samtiden på pulsen og er levende opptatt av det som skjer her og nå. Dessuten har han klare meninger om den vei arkitekturen bør ta fremover.
Wiggen gikk først i tømrerlære etter oppveksten på Skillebekk i hovedstaden, forteller han, fordi han ville finne ut hvordan man bygger hus, han ønsket å mestre håndverket og se prosjekter materialisert på tomten. Da han kom inn på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) i 1987 følte han at tømrerens kunnskaper var et handikap, mye måtte «skoleres bort», men i dag ser han fordelene ved å ha en slik bakkekontakt.
- Og årene på AHO var meget givende, sier han, vi ble gitt frihet til å finne oss selv og utvikle vår kreativitet, foredle vår fantasi. Av lærere vil jeg trekke fram arkitektene Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz og bygningsingeniøren Kristoffer Apeland. Vi lærte hva begrepet stedskunst står for, samtidig som vi ble oppmuntret til å stille spørsmål, noe mange av oss har fortsatt med.
Da han var ferdig utdannet i 1993 preget arbeidsløsheten byggebransjen og han dro til New York hvor han jobbet et år hos den kjente arkitekten Bernhard Tschumi, deretter var han tre år hos Niels Torp i Oslo, også disse perioder ble en fruktbar læretid, og så begynte han så smått å få de første oppdragene. Bølgen & Moi var første restaurantinnredning, og det omtalte mobile containerhuset som var utstilt på biennalen Momentum i Moss og turnerte omkring i landet, var blant debutprosjektene.
- Jeg har lenge vært fascinert av bygningers mobilitet, forteller Magne Magler Wiggen, helt siden jeg tegnet en flyttbar ambassade som diplomoppgave på AHO. Containerhuset, som kunne besøkes på Rådhusplassen i Oslo, skapte en diskusjon om hva vi bruker penger på når vi opererer på det vanlige boligmarkedet. Finnes det alternative livsformer, billigere måter å bygge hus på, og er industrialisering og masseproduksjon en mer livskraftig løsning?
Wiggen henviser til liknende konsepter han har prosjektert, en oppblåsbar (pneumatisk) kino som ble bygd, utstillingspaviljongen «Larven» i forbindelse med Arkitekturtriennalen til NAL (Norske Arkitekters Landsforbund) i 2004, «Connector» på en utstilling i New York og i disse dager den pneumatiske «Frosken» til Nasjonalmuseet på Tullinløkka.
– Vi kommer tilbake til «Frosken», men siden du startet eget kontor i 1997 – i dag med syv ansatte – har dere tegnet Villa Bakke i Sandvika, og nå oppføres en enebolig i Bodø. Hvilke andre bygninger vil du trekke fram?
– Av større byggverk har vi ikke tegnet så mange ennå, men hvis du går inn på hjemmesiden vår (www.mmw.no) vil du se at vi arbeider innenfor mange sjangere. Blant annet driver vi med ombygginger, tilbygg og innredninger.
– Du har synspunkter på behovet for industrialisering av byggevirksomheten, og du mener at arkitektene må komme på banen her.
- Vi kan sammenlikne arkitektenes og hele husbyggeriets stilling med den situasjon klesbransjen befant seg i da Adelsten fortsatt var størst på markedet her i landet. Det som skjedde da var at de norske tekstilbedriftene ikke klarte å omstille seg til å tegne designklær, og svenske Hennes & Mauritz overtok tronen med sine merkevarer. Slik vil det også kunne gå med byggsektoren hvis vi ikke gjør som H & M og blir mer innovative og høyner vårt kunnskapsnivå, da tar utenlandske selskaper over. Vi må satse på nytenkning, og faktisk eksportere arkitektur. Det krever en annerledes tenkning, ellers kommer strømmen av håndverkere over grensen til å øke, og deretter følger entreprenører fra forskjellige land, og Norge blir akterutseilt som arkitekturnasjon.
– Er perspektivet virkelig så dystert?
– Vi har en del kloke hoder, sier arkitekt Wiggen, vi kan selge arkitektur og bygg og har hele verden for våre føtter, men i så fall må vi våge å være innovative og tro på det nye. Kontorets samarbeid med firmaet Helly Hansen, om pneumatiske strukturer, har vært inspirerende i så måte. Der er det en helt annen kultur, HH lager avanserte klær ved hjelp av 3D-modeller og deres produksjon kan på mange måter sammenliknes med husbyggingens, teknisk sett og som designutfordring. Klær puster, utsettes for klimatiske påkjenninger, har krumme flater og så videre. Det handler om membraner, energi, utseende. Og produksjonstiden til Helly Hansen er imponerende kort fra vi leverer ideen à la tegning til ferdig produkt – skåret ut og sveiset sammen - i målestokk 1:1. Her har byggeindustrien mye å lære, og arkitektene likeså, for i dag er det design som teller. Design vinner alt, og godt design vil bestandig bli kopiert og distribuert utover markedet.
– Dette er uvanlig kost fra arkitekthold.
- Vi lever i 2005, sier Wiggen, og enten vi liker det eller ikke pågår det en kamp om EUs byggemarked, og ditto rivalisering globalt, og arkitektene og konsulentene og entreprenørene kan velge om de vil delta i konkurransen eller forsvare sitt gamle revir.
– Ser du ikke en fare for at arkitekturen kan bli for kommersialisert i en slik setting?
– Jeg tror den faren er mer nærliggende hvis totalentreprise-systemet får større utbredelse, i motsetning til hovedentreprisene, for med totalentrepriser bestemmer entreprenøren mye og det gis lite rom for forskning, innovasjon og eksperimentering. Man tygger drøv på preaksepterte løsninger, og alt forblir ved det gamle og velkjente.
– Direktøren for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design kan man neppe anklage for å tygge drøv.
– Sune Nordgren er en suveren kapasitet, kommer det kontant fra Magne Magler Wiggen, han har en ukuelig tro på ting som peker fremover og våger å ta dristige avgjørelser. Arkitektkonkurransen om utbyggingen av Tullinløkka, der det nye museumsbygget skal ligge, blir spennende. I mellomtiden har vårt kontor tegnet den semipermanente Kunsthallen – som er ferdig bygd – og den oppblåsbare utstillingspaviljongen «Frosken» som innvies i slutten av mai og kun skal stå en kort stund for senere eventuelt å flyttes til et annet sted. Vi vant en invitert konkurranse i 2003, og syns det er friskt gjort av Nordgren å satse på en så utradisjonell formgivning.
– Hva slags publikumsreaksjon forventer dere?
– Noen vil nikke interessert, andre kommer kanskje til å mene at de to byggverkene – som sammen går under navnet «Kyss frosken!» – blir for provoserende som innslag mellom de historiske byggverkene.
– Hvorfor kalles bygningene «Kyss frosken!»?
– Arkitektur, på sitt beste, er fortellinger, eventyr. Iscenesetting av de fysiske omgivelser. Faget nærmer seg scenografi, og vi ville berette en historie som er romslig nok til at en prins kan kysse en frosk og trylle fram en prinsesse. Dette handler om noe annet og mer enn stygt/pent-debattens estetisering, og med våre to bygninger på Tullinløkka håper vi å åpne folks øyne for plassens muligheter som offentlig rom, et tilgjengelig og annerledes byrom som har fremtiden i seg.
Selv om MMW Arkitekters produksjon ved tegnebordet foreløpig har vært relativt beskjeden i omfang, sammenliknet med de store kontorenes arbeid, blir deres prosjekter stadig publisert i norske og utenlandske tidsskrifter, og undertegnede gikk begeistret fra intervjubordet, full av nye tanker om arkitekturens mulige vei. Kontorets hjemmeside bekrefter at vi lever i en digital verden. Man tegner ikke lenger hus, og skaper ikke urbane rom, på den gammeldagse måten. Magne Magler Wiggen hadde snakket om www.mmw.no som et kunnskapsbibliotek og et redskap for videre prosjektering. Derfor velger denne spaltes reporter å oppfordre Byggenytts lesere til å klikke seg inn på hjemmesiden og ved selvsyn få et innblikk i den inkluderende arkitekturformidling og det ukonvensjonelle fagsyn MMW Arkitekter står for.
| Klikk for større: |
 |
| "Kyss frosken" |