Funksjon og form i arkitekturen
Av Jan Carlsen

Etter en rekke intervjuer med norske arkitekter, hvor vi har presentert deres arbeid og spurt hvor byggekunsten er på vei, kan det være på sin plass å trekke noen generelle slutninger – før vi fortsetter intervjuene. Hensikten med Byggenytts serie er jo å rette søkelys mot samtidsarkitekturen og dens iboende tendenser. For å få et bredere bilde vil det derfor være nyttig å orientere seg i debatten om de fysiske omgivelser og bringe eksempler på tidstypiske fenomener som utdyper våre arkitektintervjuer.

I samtalen med arkitekt Kristin Jarmund om hennes kontors nye bygning på hjørnet av Stortingsgata og Rosenkrantz gate i Oslo (se www.byggenytt.no), tegnet for Fokus Bank og innviet før jul, var den krevende beliggenheten ved Stortinget, Studenterlunden og de ulike nabohusene et tema. Jarmund forklarte at stedstilpasning var et viktig anliggende, men samtidig ønsket hun «å gjøre arkitekturen moderne og tidsmessig, bygget skal uttrykke den tiden det er bygget i». I hennes øyne er norsk arkitektur nå i ferd med å bli friere og «mer lekende som estetisk uttrykk… uten å herme bygningsarvens motiver».

Straks brøt det løs en amper diskusjon i Aftenposten Aften der blant andre Morten W. Krogstad, rådgiver for Oslo Byes Vel, kalte sin artikkel «Fasadefadese i hovedstadens viktigste byrom» og hevdet at bygården «står egoistisk fram i nærmiljøet». Selv ville han ha foretrukket et «brutt hjørne, skrånende takflater og en noe mer bastant hovedfasade med et sentralmotiv». Jeg svarte på innlegget ved å si at bygningen er et originalt bidrag til tidens byggemåte, «den gestalter på poetisk vis – med det tidlige 2000-tallets konstruksjonsmessige og formale virkemidler – hvordan nettopp dette gatehjørnet og dets byrom kan fornyes på en måte som beriker nabolagets mangfoldighet». Og jeg la til: «Området rundt Stortinget, som resten av Oslo, er jo ikke annet enn en pluralistisk kavalkade over skiftende arkitektoniske uttrykksformer.» Til dette repliserte Krogstad at det ville ha vært bedre om arkitekturen «hadde gått baklengs inn i 1800-tallets romantiske historisme enn å følge med på ferden til de fremtidsforgapte innovatører som eksperimenterer med våre felles omgivelser på vår bekostning».

Dette er en symptomatisk meningsutveksling av spesiell interesse for denne granskende spalte, det handler om forskjellige syn på hvilken estetisk – og funksjonell retning arkitekturen skal ta. Noen ønsker seg tilbake til det velkjente gamle bygningsspråket med tradisjonelle planløsninger og klassiske dekorasjoner, og andre – det store flertallet i arkitektstanden – prøver å frigjøre seg fra etterkrigstidens rasjonelle tvangstrøye – den brutalistiske og sjarmløse «boksen» - og skape en ny og mer skulpturelt levende formgivning.

Operaen i Bjørvika, signert Snøhetta, bærer løfter om en slik selvstendig designtenkning. Det samme gjelder Turtagrø Hotel på Sognefjellet av Jarmund/Vigsnæs Arkitekter, Mortensrud kirke i Oslo av Jensen & Skodvin, Kvernhuset ungdomsskole i Fredrikstad av Pir II Arkitektonkontor (se www.byggenytt.no) og mange andre nybygg her i landet. Arkitekturen står ikke stille, den utvikler seg parallelt med andre kulturelle virksomheter i endring.

Denne kontrovers kan spores tilbake til tiårene før og etter 1905 og de samfunnsmessige forholdene vi nå hundreårsmarkerer på ymse vis. Arkitektene på slutten av 1800-tallet hadde fått den utenlandsinspirerte tilbakeskuende stilkopieringen i vrangstrupen, man forsøkte å finne nye uttrykksformer, drømmen om en nasjonal arkitektur oppsto, men så kom den internasjonale retningen funksjonalismen (funkis) til Norge i midten av 1920-årene – med arkitekt Lars Backer i spissen – og siden den gang er det bare de såkalte postmodernistene som tror det lar seg gjøre å «gå baklengs» og gjenskape fortidens bygningsvokabular.

I katalogen for utstillingen «20 under 40 – Ung norsk arkitektur 2004», arrangert av Nasjonalmuseet for kunst, blir følgende spørsmål stilt: «Hvilke nye talenter er i ferd med å dukke opp over den arkitektoniske horisont? Hvilke nye former og materialer preger dagens arkitektur? Hva står de nye norske arkitektene for, og hvordan arbeider de?» De tyve deltakerne har altså ennå ikke fylt førti år, og utstillingen – som dessverre ikke lar seg beskrive på en begrenset spalteplass – bekrefter at nye veier stakes ut i Norges arkitekturlandskap. Et arkitektonisk hamskifte finner sted.

Arkitekt Hege Maria Eriksson skriver i utstillingskatalogen (Byggekunst 6/04) om et forandret syn på arkitektrollen, mot til å flytte grenser, prosessorienterte aktører og større tverrfaglige nettverk. Mange betrakter sitt kontor «som laboratorium eller verksted» der de leter etter uforutsette løsninger for å «fylle gapet mellom eksklusiv arkitektur og effektivt byggeri». Andre karakteriserende stikkord er utvikling av prototyper, økologisk bevissthet og utvidelse av arkitekturfeltet ved å integrere profesjonen med «fagets utkanter: kunst, teknologi og samfunn». Arbeidet med romlige kvaliteter og det stedlige landskap er vesentlig, anvendelsen av dataverktøy gir uante muligheter og nye arbeidsformer utprøves. «Mye av den nyskapende virksomheten som drives av unge arkitekter,» fastslår Eriksson, «foregår utenom eller på siden av oppdragene – på arkitektens egen regning – mer på tross av enn på grunn av de rådende forhold.»

Til slutt skriver Hege Maria Eriksson om den unge generasjonen: «Det som gjennomgående er interessant, er hvordan arkitektene forholder seg til sin samtid og rolle… At de ikke er redd for konfrontasjoner. At de ser det fruktbare i å bevege seg ut over arkitektens tradisjonelle virkefelt – med all sin faglige kompetanse, og dermed også kan påvirke politiske og økonomiske prosesser. At de på ulike måter bidrar til å utvide repertoaret for materialbruk og byggeteknikk. At de kan tilføre sine omgivelser ikke bare sanselige og estetiske erfaringer, men nytt tankegods.»

En av de tyve utstillerne, kontoret Griff kommunikasjon, presenterer seg på følgende måte: «Griff kommunikasjon AS rundet ti år i 2003. Griffs prosjekter spenner mellom grafisk design, identitetsdesign, arkitektur og urbanisme. Firmaet virker i spenningsfeltet mellom ulike designdisipliner slik at medarbeiderne blir inspirert til stadig å revurdere sine vaner og synspunkter. Firmaet har base i Fredrikstad. I 2002 etablerte vi kontor i Riga på grunn av flere byutviklingsprosjekter i Baltikum.»

Kontoret Filter arkitekter forklarer at deres «måte å løse prosjekter på henter arbeidsmetodikk fra industridesignfagene». Og kontoret Tupelo ar + d «ønsker å konstruere en arkitektur som skaper unike opplevelser» ved å arbeide «på tvers av skalaer» fra urbane strategier til taktile interiører gjennom å omfavne «nye materialteknologier så vel som moderne romlige og sosiale dialoger».

Noen vil kunne innvende at intet er nytt under solen på De Unges Utstilling, arkitekter har alltid eksperimentert og søkt nye veier, enten det gjelder utformingen av et lite hus eller planleggingen av et større område, men jeg vil likevel påstå at arkitekturen står overfor fundamentale kursendringer. Helt sikkert er det i hvert fall at myten om arkitekten som formbesatt estetiker, kun opptatt av sitt kunstneriske fasademakeri, har havnet på arkitekturhistoriens skraphaug. Og like uomtvistelig er det at arkitektens profesjon påvirkes kontinuerlig av de økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer som til enhver tid rår i det byggende samfunnet.

«Vi vil skape en arkitektur i kontakt med tiden vi lever i,» skrev pionéren Lars Backer i den banebrytende artikkelen «Vår holdningsløse arkitektur» i bladet Byggekunst i 1926, «naturlig for det materiale vi bygger av. Vi vil bort fra maskeringen og alt det utenpaahengte, det formaalstjenlige skal bestemme formen. Plan og façade skal være ett. De enkelte bygninger skal underordne seg helheten, kort og godt. Arkitekturens logikk er vort maal.»

Mange av punktene i dette snart åtti år gamle program har fortsatt gyldighet, ikke minst kritikken mot «maskeringen» og det «utenpaahengte», men dagens arkitekter går ikke lenger god for at et byggverks funksjon avgjør dets form. Samtidsarkitekturens utøvere har utvilsomt Backers «logikk» som grunnleggende yrkesregel, byggekunstens bruksverdi er bestandig profesjonens alfa og omega, men man tillater seg større frihet i formgivningen og materialanvendelsen. Funkisen utartet til praktisk-effektiv fundamentalisme på 1960- og 1970-tallet, uten estetisk tiltrekningskraft. I dag peker arkitekturen fremover mot frodigere og mer fantasieggende uttrykksformer.
Klikk for større:
Stortingsgata 6
Turtagrø Hotel
Mortensrud kirke
Kvernhuset ungdomsskole
Gangbru i Fredrikstad
Horngården i Oslo