Av Jan Carlsen
Brendeland & Kristoffersen Arkitekter AS i Trondheim er et av landets yngste, etablert i 2002 etter seieren i konkurransen om bærekraftige boliger i tre i den tradisjonsrike bydelen Svartlamoen i trøndernes hovedstad.
De to arkitektene er representert i Nasjonalmuseets utstilling ”20 under 40 – Ung norsk arkitektur 2004” som i katalogen formulerer følgende spørsmål: «Hvilke nye talenter er i ferd med å dukke opp over den arkitektoniske horisont? Hvilke former og materialer preger dagens arkitektur? Hva står de nye arkitektene for, og hvordan arbeider de?»
Jeg møter arkitektene Geir Brendeland (født i Haugesund i 1971) og Olav Kristoffersen (Bodø 1973) på den travle byggeplassen og får en grundig omvisning i bygningene som er under oppføring, for deretter å spasere rundt i det nedslitte men sjarmerende gamle boligområdet som i så mange år har kjempet for å overleve. Beretningen jeg får servert handler like mye om arkitektur og bygningsteknologi som om kunsten å planlegge i samarbeid med beboerne, altså brukermedvirkning, ofte anvendt som et honnørord men ikke i dette tilfellet. Arkitektene Brendeland og Kristoffersen har en fagfilosofi som tar demokratiet på alvor, det handler om å la arbeidet ved tegnebordet inspireres av samspillet med lokalbefolkningen. I tillegg er de opptatt av å utvikle kontakten med byggebransjens forskjellige aktører og forene prosjektering med forskning.
- Svartlamoen Boligstifelse var med fra første stund, forteller de, både som deltaker i arkitektkonkurransens programmering og juryering og når det gjelder reguleringsplanen til kommunen. Vi tror på en ny arkitektrolle, preget av tettere bånd mellom ulike parter og større åpenhet i prosessen fra idé til ferdigstillelse.
- Slik blir dette et pionérprosjekt? Dere vil være inkluderende og oppheve skillene mellom faggruppene?
- Ja, blant annet ved å bygge bro mellom høyteknologisk industri og godt håndverk, her anskueliggjort ved anvendelsen av prefabrikerte krysslimte massivtreelementer i både vegger og dekker, og ytterkledningen består av ubehandlet kjerneved av furu. Altså en bygård uten betong eller stål, et eksperiment som krever dialog mellom de involverte yrkesutøverne. Svartlamoen er en forsøksbydel med ca. 200 innbyggere, basert på medbestemmelse og økologisk tenkning, og målet er å tilby rimelige utleieboliger. De to husene Brendeland og Kristoffersen har tegnet, en boligblokk på fem etasjer og en tilliggende toetasjers bygning, for til sammen 31 beboere, er første trinn i en fremtidig byfornyelse. Det bygges både bokollektiver og småleiligheter, og i en sokkeletasje er det plass til næring. Kollektivene i det høye huset har kompakte soverom mot nord-vest og fellesarealer med kjøkken, bad og stuer vendt mot felles bakgård. Trappen fungerer samtidig som balkong for hver etasje.
- Vi har forsøkt å oppnå arealeffektivitet og kollektive løsninger, sier Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, og brukt en enkel standard. Med bærende yttervegger oppnås muligheter for endringer av planløsningene når behovet melder seg. Beboerne kan selv delta i innredningsarbeidet, for eksempel ved å bygge hemser, og det lar seg gjøre å forandre store leiligheter til mindre enheter.
- Dere opererer med forskjellige romformer og takhøyder, lar ytterveggen skråne og skaper et ganske utradisjonelt arkitekturuttrykk, blant annet med de utstikkende boksene. Hvor bevisst er dette «stilbruddet»?
- Ved å gjøre rommene forskjellige, og variere takhøydene – i øverste etasje er det 4,5 meter under taket – ønsker vi å frigjøre oss fra den standardiserte etterkrigsarkitekturen, og samme hensikt har skråveggen og den øvrige formgivningen. Men la oss understreke at vi studerte Svartlamoens bygningsarv nøye før vi begynte prosjekteringen, så det er også riktig å si at vi har latt oss influere av de historiske omgivelsenes formspråk.
- Å bygge høye boliggårder i tre, midt i en by, kan ikke ha gått smertefritt for seg?
- Vi har møtt en del skepsis og motstand, innrømmer Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, men i det hele har det vært en positiv erfaring å introdusere massivtre i norsk boligbygging. At vi dro til Østerrike på en fruktbar studiereise, og nå får massivtreelementene derfra, sier sitt om hvor man står på dette feltet her i landet. Men snart setter Moelven i gang produksjon av massivtre, og vi spår at om ti-femten år vil situasjonen være ganske annerledes. Trenæringen i Norge er i endring, og det skjer mye i forskningen ved NTNU og andre steder, samtidig som Tresenteret og liknende institusjoner viser stor interesse for nyskapning.
- Hva var de viktigste ankepunktene?
- Å overbevise skeptikerne om at brannsikkheten ble god nok, var en vesentlig oppgave, og det kan vi dokumentere at vi har klart. Videre måtte vi vise hvordan vi skulle løse lydproblemene, ved å fôre opp gulvene og ha to atskilte veggskiver. Og selvsagt var det en utfordring å takle det konstruksjonsmessige, selve statikken, for mange tviler jo på at høyhus i tre kan være like solide som byggverk av betong eller stål.
- Det er med andre ord en lett bygning dere har tegnet?
- Sammenliknet med betong dreier det seg om halve vekten, sier de to arkitektene, vi har derfor – på grunn av vinden – forankret huset i grunnmuren. En dyktig bygningsingeniør hjalp oss gjennom mange skjærgårder, og en rekke andre fagpersoner har bidratt med råd og veiledning.
Dataprogrammeringen har vært avgjørende, får jeg vite, selv om bygningene ser enkle ut er geometrien – den presise sammensetningen av 500 forskjellige elementer – komplisert og krevende. De har brukt mye tid på prosjekteringen, i tillegg til daglig å oppholde seg på byggeplassen eller ha kontakt med byggebransjen, leverandørene og forskningsmiljøene. Vi har vandret rundt i Svartlamoens lave bebyggelse, gått inn i intime gårdsrom, sett barn leke i smugene, snakket om hvordan man kan rehabilitere slike trehusområder og føye til bygninger som ikke kopierer forgjengerne men skaper enhet mellom gammelt og nytt.
Samtalen avsluttes på den hyggelige lokale kaféen, hvor jeg får se en film de har laget om prosjektet sitt, og vi snakker om skogslandet Norge og trevirkets fasinerende muligheter. Tvers over veien ruver den kolossale betongbunkersen Dora som tyskerne bygde for sine u-båter under krigen, en slags metaforisk påminnelse om det verste i vår egen betongarkitektur etter 1945.
- Vi er selvsagt ikke fanatisk opptatt av massivtre, understreker Brendeland og Kristoffersen, og kommer utvilsomt til å bruke ulike bygningsmaterialer i tiden fremover, sikkert betong også. Men trevirket er bærekraftig og vakkert, og vi har lært mye om den moderne trearkitekturens potensiale gjennom dette arbeidet. Våre erfaringer spenner fra trebygningens vågale høyde til nødvendigheten av å bruke rustfri spiker for å feste «huden» utenpå bæreveggene. Og det var imponerende å se hvordan de svenske bygningsarbeiderne, med én kran, monterte hovedkonstruksjonene i løpet av ti dager. Deretter kom snekkerne, og til slutt ble ytterkledningen lagt på vegger og tak. Husene vil stå ferdig i februar neste år.
- Skal dere tegne flere hus på Svartlamoen?
- Vi arbeider med en ny bebyggelsesplan, så får vi se hva kommunen bestemmer seg for. I hvert fall er det klart at Svartlamoen – det som er igjen av strøket – blir bevart og fornyet, noe Trondheim som by kan prise seg lykkelig for. Vi må ikke glemme at i begrepet bærekraft ligger også brukermedvirkningen som en betydningsfull faktor.
- Andre prosjekter på beddingen?
- Vi har laget en konseptutvikling og tegnet et forprosjekt for transformasjon av 3000 kvadratmeter næringslokaler til bærekraftige lokaler for barnehage, bolig, kultur og næring i Strandveien. Og knyttet til dette arbeidet driver vi med forskning, blant annet viderefører vi våre kunnskaper om bruk av massivtre i fleretasjers bygg, alternative energiløsninger, dynamiske boformer og brukermedvirkning.
- Dere arbeidet på samme kontor i Oslo da den åpne konkurransen om Svartlamoen ble utlyst før påsken i 2002, tegnet prosjektet på fritiden – og vant. Da satset dere alt på ett kort, sa opp jobben og flyttet til Trondheim, startet eget kontor, og et par år senere er dere med i utstillingen til Nasjonalmuseet for kunst/Seksjon for arkitektur «20 under 40» og får stor oppmerksomhet i fagpressen og mediene.
- Det synes å pågå et generasjonsskifte i norsk arkitektur for tiden, avslutter Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, stadig dukker det opp kontorer drevet av unge arkitekter. Og nye holdninger gjør seg gjeldende både til det arkitektoniske og til yrkesutøvelsen. Kanskje vi inngår i dette faglige hamskiftet. I hvert fall var Svartlamoen-konkurransen en portal for oss, inn i en spennende praksis, så får vi se hvor veien videre leder.
Brendeland & Kristoffersen Arkitekter AS i Trondheim er et av landets yngste, etablert i 2002 etter seieren i konkurransen om bærekraftige boliger i tre i den tradisjonsrike bydelen Svartlamoen i trøndernes hovedstad.
De to arkitektene er representert i Nasjonalmuseets utstilling ”20 under 40 – Ung norsk arkitektur 2004” som i katalogen formulerer følgende spørsmål: «Hvilke nye talenter er i ferd med å dukke opp over den arkitektoniske horisont? Hvilke former og materialer preger dagens arkitektur? Hva står de nye arkitektene for, og hvordan arbeider de?»
Jeg møter arkitektene Geir Brendeland (født i Haugesund i 1971) og Olav Kristoffersen (Bodø 1973) på den travle byggeplassen og får en grundig omvisning i bygningene som er under oppføring, for deretter å spasere rundt i det nedslitte men sjarmerende gamle boligområdet som i så mange år har kjempet for å overleve. Beretningen jeg får servert handler like mye om arkitektur og bygningsteknologi som om kunsten å planlegge i samarbeid med beboerne, altså brukermedvirkning, ofte anvendt som et honnørord men ikke i dette tilfellet. Arkitektene Brendeland og Kristoffersen har en fagfilosofi som tar demokratiet på alvor, det handler om å la arbeidet ved tegnebordet inspireres av samspillet med lokalbefolkningen. I tillegg er de opptatt av å utvikle kontakten med byggebransjens forskjellige aktører og forene prosjektering med forskning.
- Svartlamoen Boligstifelse var med fra første stund, forteller de, både som deltaker i arkitektkonkurransens programmering og juryering og når det gjelder reguleringsplanen til kommunen. Vi tror på en ny arkitektrolle, preget av tettere bånd mellom ulike parter og større åpenhet i prosessen fra idé til ferdigstillelse.
- Slik blir dette et pionérprosjekt? Dere vil være inkluderende og oppheve skillene mellom faggruppene?
- Ja, blant annet ved å bygge bro mellom høyteknologisk industri og godt håndverk, her anskueliggjort ved anvendelsen av prefabrikerte krysslimte massivtreelementer i både vegger og dekker, og ytterkledningen består av ubehandlet kjerneved av furu. Altså en bygård uten betong eller stål, et eksperiment som krever dialog mellom de involverte yrkesutøverne. Svartlamoen er en forsøksbydel med ca. 200 innbyggere, basert på medbestemmelse og økologisk tenkning, og målet er å tilby rimelige utleieboliger. De to husene Brendeland og Kristoffersen har tegnet, en boligblokk på fem etasjer og en tilliggende toetasjers bygning, for til sammen 31 beboere, er første trinn i en fremtidig byfornyelse. Det bygges både bokollektiver og småleiligheter, og i en sokkeletasje er det plass til næring. Kollektivene i det høye huset har kompakte soverom mot nord-vest og fellesarealer med kjøkken, bad og stuer vendt mot felles bakgård. Trappen fungerer samtidig som balkong for hver etasje.
- Vi har forsøkt å oppnå arealeffektivitet og kollektive løsninger, sier Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, og brukt en enkel standard. Med bærende yttervegger oppnås muligheter for endringer av planløsningene når behovet melder seg. Beboerne kan selv delta i innredningsarbeidet, for eksempel ved å bygge hemser, og det lar seg gjøre å forandre store leiligheter til mindre enheter.
- Dere opererer med forskjellige romformer og takhøyder, lar ytterveggen skråne og skaper et ganske utradisjonelt arkitekturuttrykk, blant annet med de utstikkende boksene. Hvor bevisst er dette «stilbruddet»?
- Ved å gjøre rommene forskjellige, og variere takhøydene – i øverste etasje er det 4,5 meter under taket – ønsker vi å frigjøre oss fra den standardiserte etterkrigsarkitekturen, og samme hensikt har skråveggen og den øvrige formgivningen. Men la oss understreke at vi studerte Svartlamoens bygningsarv nøye før vi begynte prosjekteringen, så det er også riktig å si at vi har latt oss influere av de historiske omgivelsenes formspråk.
- Å bygge høye boliggårder i tre, midt i en by, kan ikke ha gått smertefritt for seg?
- Vi har møtt en del skepsis og motstand, innrømmer Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, men i det hele har det vært en positiv erfaring å introdusere massivtre i norsk boligbygging. At vi dro til Østerrike på en fruktbar studiereise, og nå får massivtreelementene derfra, sier sitt om hvor man står på dette feltet her i landet. Men snart setter Moelven i gang produksjon av massivtre, og vi spår at om ti-femten år vil situasjonen være ganske annerledes. Trenæringen i Norge er i endring, og det skjer mye i forskningen ved NTNU og andre steder, samtidig som Tresenteret og liknende institusjoner viser stor interesse for nyskapning.
- Hva var de viktigste ankepunktene?
- Å overbevise skeptikerne om at brannsikkheten ble god nok, var en vesentlig oppgave, og det kan vi dokumentere at vi har klart. Videre måtte vi vise hvordan vi skulle løse lydproblemene, ved å fôre opp gulvene og ha to atskilte veggskiver. Og selvsagt var det en utfordring å takle det konstruksjonsmessige, selve statikken, for mange tviler jo på at høyhus i tre kan være like solide som byggverk av betong eller stål.
- Det er med andre ord en lett bygning dere har tegnet?
- Sammenliknet med betong dreier det seg om halve vekten, sier de to arkitektene, vi har derfor – på grunn av vinden – forankret huset i grunnmuren. En dyktig bygningsingeniør hjalp oss gjennom mange skjærgårder, og en rekke andre fagpersoner har bidratt med råd og veiledning.
Dataprogrammeringen har vært avgjørende, får jeg vite, selv om bygningene ser enkle ut er geometrien – den presise sammensetningen av 500 forskjellige elementer – komplisert og krevende. De har brukt mye tid på prosjekteringen, i tillegg til daglig å oppholde seg på byggeplassen eller ha kontakt med byggebransjen, leverandørene og forskningsmiljøene. Vi har vandret rundt i Svartlamoens lave bebyggelse, gått inn i intime gårdsrom, sett barn leke i smugene, snakket om hvordan man kan rehabilitere slike trehusområder og føye til bygninger som ikke kopierer forgjengerne men skaper enhet mellom gammelt og nytt.
Samtalen avsluttes på den hyggelige lokale kaféen, hvor jeg får se en film de har laget om prosjektet sitt, og vi snakker om skogslandet Norge og trevirkets fasinerende muligheter. Tvers over veien ruver den kolossale betongbunkersen Dora som tyskerne bygde for sine u-båter under krigen, en slags metaforisk påminnelse om det verste i vår egen betongarkitektur etter 1945.
- Vi er selvsagt ikke fanatisk opptatt av massivtre, understreker Brendeland og Kristoffersen, og kommer utvilsomt til å bruke ulike bygningsmaterialer i tiden fremover, sikkert betong også. Men trevirket er bærekraftig og vakkert, og vi har lært mye om den moderne trearkitekturens potensiale gjennom dette arbeidet. Våre erfaringer spenner fra trebygningens vågale høyde til nødvendigheten av å bruke rustfri spiker for å feste «huden» utenpå bæreveggene. Og det var imponerende å se hvordan de svenske bygningsarbeiderne, med én kran, monterte hovedkonstruksjonene i løpet av ti dager. Deretter kom snekkerne, og til slutt ble ytterkledningen lagt på vegger og tak. Husene vil stå ferdig i februar neste år.
- Skal dere tegne flere hus på Svartlamoen?
- Vi arbeider med en ny bebyggelsesplan, så får vi se hva kommunen bestemmer seg for. I hvert fall er det klart at Svartlamoen – det som er igjen av strøket – blir bevart og fornyet, noe Trondheim som by kan prise seg lykkelig for. Vi må ikke glemme at i begrepet bærekraft ligger også brukermedvirkningen som en betydningsfull faktor.
- Andre prosjekter på beddingen?
- Vi har laget en konseptutvikling og tegnet et forprosjekt for transformasjon av 3000 kvadratmeter næringslokaler til bærekraftige lokaler for barnehage, bolig, kultur og næring i Strandveien. Og knyttet til dette arbeidet driver vi med forskning, blant annet viderefører vi våre kunnskaper om bruk av massivtre i fleretasjers bygg, alternative energiløsninger, dynamiske boformer og brukermedvirkning.
- Dere arbeidet på samme kontor i Oslo da den åpne konkurransen om Svartlamoen ble utlyst før påsken i 2002, tegnet prosjektet på fritiden – og vant. Da satset dere alt på ett kort, sa opp jobben og flyttet til Trondheim, startet eget kontor, og et par år senere er dere med i utstillingen til Nasjonalmuseet for kunst/Seksjon for arkitektur «20 under 40» og får stor oppmerksomhet i fagpressen og mediene.
- Det synes å pågå et generasjonsskifte i norsk arkitektur for tiden, avslutter Geir Brendeland og Olav Kristoffersen, stadig dukker det opp kontorer drevet av unge arkitekter. Og nye holdninger gjør seg gjeldende både til det arkitektoniske og til yrkesutøvelsen. Kanskje vi inngår i dette faglige hamskiftet. I hvert fall var Svartlamoen-konkurransen en portal for oss, inn i en spennende praksis, så får vi se hvor veien videre leder.
| Klikk for større: |
 |
 |
 |
 |