Arkitekturens stasjonsmester
Sivilarkitekt MNAL Arne Henriksen, født i Søndre Land i 1944 og oppvokst i et villastrøk i Bærum, har i mange år gjort seg bemerket som en fremragende «stasjonsarkitekt». En uvanlig geskjeft, kan man trygt si i en tid med privatbilismens dominans over kollektivtrafikken. Likevel hører jernbanestasjonene hans – tegnet gjennom nesten tre tiår – til det ypperste i vår samtidsarkitektur. Flere stasjoner er beæret med priser og har fått omfattende omtale nasjonalt og internasjonalt.


Av Jan Carlsen
Arkitektenes yrkesveier er uransakelige; noen spesialiserer seg mens andre arbeider med ulike oppgavetyper. Betegnelser som «boligarkitekt», «sykehusarkitekt», «skolearkitekt» og «kirkearkitekt» er eksempler på førstenevnte kategori, likevel er det grunn til å hevde at arkitektenes profesjon er overveiende allsidig og besitter evnen til å sette seg inn i forbløffende mange i forskjellige problemstillinger og tolke dem funksjonelt, teknologisk og estetisk. Arkitekten er en allviter og en tusenkunstner, kan man si. Ofte kaller han eller hun seg generalist, og det er kanskje det nærmeste vi kommer karakteristikken til denne yrkesutøvers særegne posisjon i byggebransjens arbeidsliv.

Sivilarkitekt MNAL Arne Henriksen, født i Søndre Land i 1944 og oppvokst i et villastrøk i Bærum, har i mange år gjort seg bemerket som en fremragende «stasjonsarkitekt». En uvanlig geskjeft, kan man trygt si i en tid med privatbilismens dominans over kollektivtrafikken. Likevel hører jernbanestasjonene hans – tegnet gjennom nesten tre tiår – til det ypperste i vår samtidsarkitektur. Flere stasjoner er beæret med priser og har fått omfattende omtale nasjonalt og internasjonalt.

- Jeg kaller meg gjerne ingeniør-arkitekt, opplyser Henriksen overraskende, og det skyldes trolig min besettelse når det gjelder bygningsteknologi og avansert matematikk. Etter gymnaset i 1963 gikk jeg to år på Ecole Spéciale des Travaux Publics i Paris, hvor realfaget ble innledningen til interessen for ingeniørkunst og arkitektur. Deretter hospiterte jeg ved Statens Kunstakademi i Oslo – før jeg gjennomførte arkitektstudiene ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim (NTH) i årene 1966–1971.

- Du har med andre ord utdannet deg på tre nivåer, med kunstfaget i tillegg til ingeniørens og arkitektens kunnskaper, det får man si er en sjeldenhet.

- Ja, vi har lett for å gå rett inn i spesialistrollen, ikke sant? Derfor er det gjerne et forståelsesgap mellom arkitektenes og ingeniørenes tenkemåter, arbeidsdelingen mellom dem er ofte streng, mens jeg finner det naturlig å kombinere de to disipliner. Jeg har en rasjonell bakgrunn, og syns det er spennende å bygge hus med strukturer og konstruksjoner som styrer det romlige og bestemmer formgivningen. Jeg valfartet til italieneren Pier Luigi Nervis bygninger i min ungdom, han var jo enestående både som arkitekt og ingeniør og betydde mye for meg, og det samme gjorde Le Corbusier med sin makeløse forening av det konstruktive og de frie romlige sammenhenger.

Arne Henriksen forteller om inspirerende studieår ved NTH, der særlig professor Arne Korsmo var et forbilde med sine fabulerende arkitekturidéer og konkrete byggeglede, og etter fire år ved arkitektkontoret til Knut-Henrik Andersen i Trondheim flyttet han til Oslo og oppdaget i 1975 at Norges Statsbaner søkte en arkitekt. Det var en epoke da den politiske tenkningen favoriserte å jobbe i det offentlige, understreker Henriksen, med fellesskapstanken som samfunnsengasjert fundament, og han fant straks oppgavene spennende og utfordrende. Midt i Den Ekspansive Bilalderen tegnet han i rask rekkefølge bl.a. Drammen stasjon, Moelven stasjon og Holmlia stasjon – sistnevnte vakte stor oppmerksomhet for sitt postmoderne arkitekturuttrykk (1982) og ble oppfattet som en gjenreisning av jernbanearkitekturen.

Det er ikke spalteplass for alle stasjonsbygningene Arne Henriksen har tegnet, la oss bare trekke fram stasjoner – nybygg og ombygginger – som Slependen, Verdal, Kongsvinger, Lysaker og Majorstua i Oslo samt Gjøvik, Sandvika, Røabanen og Eidsvoll. Vognhallen i Lodalen ble viet flere sider i en arkitekturhistorisk bok om rommet i arkitekturen av den kjente svenske arkitekturprofessoren Elias Cornell, Henriksens hovedverk innenfor stasjonsarkitekturen, av Cornell kalt «et sterkt og fremsynt arbeid av arkitektur og ingeniørkunst i enhetlig og utatskillelig samvirke», et byggverk som er gjennomsyret av «den klare enkelthet som er blitt den bestående arven fra funksjonalismen». Og for disse stasjoner, hvor treverket spiller så stor rolle, mottok han Treprisen i 1996 – fulgt opp av Statens Byggeskikkpris for Lillestrøm stasjonsområde i 1999. Sandvika stasjon ble også beæret med den internasjonale Brunel-prisen i 1996. I tillegg fikk Holmlia stasjon og Vognhallen i Lodalen A. C. Houens fonds diplom i henholdsvis 1988 og 1991, Norges mest prestisjefylt arkitekturpris. I boken «Treverk» hevder Beate Hølmebakk at Henriksen har «tatt opp den utfordringen som ligger i å gjenvinne status og nytolke byggeoppgaver innenfor offentlig kommunikasjon».

Men selvsagt er Arne Henriksen mer enn en planlegger og designer av jernbanestasjoner. Etter fjorten år i NSB ble han professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, på fagområdet Form og tegning, en erfaring som beriket ham faglig, men etter tre-fire år måtte han velge mellom pedagogikken og det som sto hans hjerte nærmest. Han vendte tilbake til tegnebordet og opprettet kontoret Arne Henriksen Arkitekter AS i Oslo høsten 1992. Nå er de en stab på fem arkitekter og arbeider med forskjellige oppdrag. Som professor var han opptatt av det han kaller «arkitektoner», skulpturale objekter – bygningsmaterialer – som sammenføyes på ulike måter for å skape små eller store byggverk. Igjen er det ingeniøren og arkitekten i ham som fører en dialog og gestalter det vi forbinder med byggekunst, altså det teknologiske og det romlige-estetiske. Og inn i dette bildet kommer logistikken, det praktiske formålet, trafikken til og fra husene og internt mellom rommene

- Arkitektur er mer enn «bilder», forklarer Arne Henriksen, vi opererer med stål, betong, glass og tre som settes sammen slik at det blir funksjonelle bygninger som også – hvis vi lykkes – resulterer i positive visuelle bidrag til de fysiske omgivelser. Noen av stasjonene som allerede er nevnt er tegnet etter NSB-tiden, og vi har nesten ingen private oppdragsgivere. Enkelte ganger kan det være slitsomt, med NSB som stadig endrer byggverkene og taggerne som «dekorerer» fasader og bymøbler, av og til orker man nesten ikke oppsøke de verst ramponerte stedene

Det mest omtalte byggverket i senere tid er Norges Varemessse på Lillestrøm (2002), vunnet i arkitektkonkurranse sammen med dansken E. Bystrup fra København. En samling utstillingshaller bundet sammen av hvit betong på totalt 45.000 m2, bygget til lavkost men likevel gitt en elegant utforming som gjør det til noe annet og mer enn funksjonen skullle tilsi, lovprist av kolleger som et moderne anlegg tilpasset ærmiljøet. Arne Henriksen presiserer at størrelsen i seg selv ikke skaper de arkitektoniske problemene; man må som arkitekt takle de samme utfordringene når man tegner et lehus på 3 m2. Liknende uttalelser har andre arkitekter gitt uttrykk for gjennom tidene. Eller sagt på denne måten: «Et hus er en by er et hus».

Et større prosjekt på Arne Henriksens tegnebord i dag er St. Hanshaugen Studentby i Bjerregaardsgate i Oslo, også det en konkurranseseier (2000), som skal bygges i høst. 300 studenthybler – prosjektert med en stram økonomisk ramme – vil få et presist uttrykk, enkelt og slående, med et renskåret minimalistisk preg. Er det ingeniørkunst eller arkitektur?, vil noen kanskje spørre. Kjenner vi dualisten Henriksen rett vil vi her få se mer av hans «arkitektoners» gestaltning, der det bygningsmessig elementære får forrang framfor et forførende fasadespråk som danner kulisser hengt utenpå det konstruktive verket.

I fjor vant Arne Henriksen i allianse med arkitektene Jensen & Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk – alle fra Oslo – konkurransen om gjenoppbyggingen av branntomten i Midtbyen Trondheim. Etter brannen raste debatten i mediene, noen ville ha kopier av de populære gamle trehusene, andre ønsket en stedstilpasset moderne arkitektur, en velkjent meningsutveksling når slike katastrofer rammer tradisjonsrike bydeler.

- Vårt forslag fikk førsteprisen på grunn reguleringen, sier Henriksen, vi satset på plasser og veiter og brøt opp volumene for å oppnå en bygningsskala som harmonerer med nabolagets typologi. Man kan bevege seg til fots gjennom kvartalet, og oppleve byrommene, en fin tradisjon i Trondheim som vi viderefører. Det blir en kjøpmannsgård i to etasjer og med en underliggende boliggård. Småbutikker vil inngå i miljøet, heldigvis fikk ikke kjøpesenter-tilhengerne gehør for sin preferanse. Husene skal bygges av limtre, i et litt uvanlig modernistisk arkitekturspråk, og det hele skal stå ferdig til julehandelen i 2005. For oss var dette en gledelig seier, vi betrakter prosjektet som et nyskapende innlegg i diskusjonen om byens fornyelse.

- Hvordan oppfatter du samtidsarkitekturen og de signaler som kommer om det framtidige?

- Det skapes mye god arkitektur både her hjemme og internasjonalt, avslutter Arne Henriksen, blant annet fordi vi kommuniserer med hverandre på så mange nye måter. Vi er integrert i en omfattende universell arkitekturdiskusjon. Vi bruker nettet, leser tidsskrifter og drar på ekskursjoner. Ti–femten arkitekter er toneangivende i verdensmålestokk, og samtidig er en økende yngre garde på vei. I tillegg har vi en betydelige gruppe habile arkitekter, kanskje ikke de mest innovative men de er inspirerte fagfolk som fortolker det som skjer og bidrar med sitt på kreativt vis.
Klikk for større:
Drammen stasjon
Lillestrøm stasjon
Norges Varemesse