Det muliges kunst - og mye mer
Kristin Jarmund (født 1954) er en av Norges ytterst få kvinnelige arkitekter som driver eget kontor. Det ligger i Oslo og heter Kristin Jarmund Arkitekter AS, en kreativ tegnestue som har gjort seg bemerket siden 1988 da hun - 34 år gammel – uventet fikk et stort oppdrag og kunne etablere seg i det mannsdominerte yrket.


http://www.kjark.no/
Av Jan Carlsen

Kristin Jarmund (født 1954) er en av Norges ytterst få kvinnelige arkitekter som driver eget kontor. Det ligger i Oslo og heter Kristin Jarmund Arkitekter AS, en kreativ tegnestue som har gjort seg bemerket siden 1988 da hun - 34 år gammel – uventet fikk et stort oppdrag og kunne etablere seg i det mannsdominerte yrket. Riktignok er andelen kvinner sterkt økende i arkitektstanden, og på våre arkitektskoler er forholdet nå femti-femti, men Kristin Jarmund må fortsatt regnes som et unntak når det gjelder å gå i spissen for den nyskapende arkitekturen her i landet. Selv om hun ved enhver anledning poengterer at arkitektur skapes i team og at hennes kontor – med femten ansatte – fungerer som et kollektiv.

Hun tok sin utdanning ved NTH i Trondheim og AA-skolen i London, jobbet deretter hos arkitektene Telje-Torp-Aasen i Oslo hvor hun blant annet. arbeidet med boligområdet Casinetto ved Frognerparken og Soria Moria konferansesenter på Voksenkollen. Læretiden gikk videre hos et par andre arkitekter, og så var hun hjemmeværende småbarnsmor en stund – før oppdraget kom fra entreprenørfirmaet Nielsen Nielsen AS, et kombinasjons- og utleiebygg på Helsfyr i Oslo, kalt Fyrstikkterrassen (1991). Bygningen ble i Arkitekturmuseets årbok karakterisert som «en faglig suksess», preget av tidens nyfunksjonalisme og minimalisme. Selv har hun sagt at hun ser bygget som et svennestykke i forhold til å undersøke proporsjoner, skala og detaljer, og understreket at arkitektur er form og rom mer enn «hus» i konvensjonell forstand. Fyrstikkterrassen har en grafisk kvalitet som er blitt lagt merke til langt utover fagkretsen.

Neste kjente byggverk er Stensby personalbarnehage ved Minnesund (1994), en poetisk og fargeglad bygning tegnet med barnets lekne kropp og lærevillige sinn som inspirasjonskilde. Denne oppgave skulle få stor betydning for Kristin Jarmunds senere praksis som arkitekt for en rekke skolebygg der arkitekturen skal tjene det pedagogiske miljøet både funksjonelt og som inspirerende estetisk gestaltning.

En annen bygning som har vakt oppmerksomhet er Justervesenets laboratoriebygg på Kjeller (1997), tildelt Houens fonds diplom i 2000, med Statsbygg som byggherre. Det tok seks år fra reguleringsplanen var ferdig til huset ble innviet, en komplisert oppgave med et krevende romprogram og en vanskelig landskapssituasjon. Og i rask rekkefølge fulgte Benterud skole og barnehage i Lørensskog (1998) og Gullskogen skole i Drammen (1998), samtidig som kontoret tegnet Frogn videregående skole og Råholt skole i Eidsvoll kommune. Selv har hun i bladet Arkitektnytt betegnet disse skolebygg som «steder» i det store landskapet, beslektet fordi de «rammer inn både indre og ytre rom i ett samlende grep», der bruken av arkitektoniske kontraster mellom åpent og lukket ofte gjør seg gjeldende.

Blant kontorets mest omtalte arbeid i senere tid er innredningen for Bar og Restaurant på Majorstua (1998), innredningen for Nasjonalgalleriets kafé (2002) og den lovpriste T-banestasjonen i Nydalen (2003) med sin opplevelsesrike lys- og lydtunnel i forbindelse med rulletrappen, alle i Oslo.

- Og så vant dere konkurransen om Rakkestad skole, av juryen beskrevet som en bygning med «et elegant og moderne uttrykk, gode proporsjoner og spenninger mellom lukkede og åpne flater».

- Vi ser slektskapet med våre tidligere skoler, sier Kristin Jarmund, blant annet byggets intime forhold til landskapsrommet. Det spesielle med Rakkestad skole er atriene, som slipper lys inn i bygningens indre og gir varierte romopplevelser. Det er vårt ønske at man anlegger en hønsegård i et av atriene, slik at elevene kan se hønsenes liv på nært hold, hente egg og delta i renholdet. Men skolen får kanskje ikke lov av helsemyndighetene.

- Og så vant dere arkitektkonkurransen om nytt Odontologisk fakultet i Bergen.

- Ja, det er et stort oppdrag, med Statsbygg som byggherre. Vi setter pris på å ha en så profesjonell byggherre i ryggen, det blir en forutsigbar prosess, et privilegium vi arkitekter ikke alltid er forunt. Noe av det viktigste for oss var den interne logistikken, å planlegge bygningen – for det dreier seg i realiteten om et slags pedagogisk «tannlegesykehus» – slik at pasientene møter en tannlegestudent i hvit frakk ved stolen, og ikke mens studenten er på vei gjennom en korridor med dongeribukser og ryggsekk. Vi har tegnet en åpen vandrehall der pasientene beveger seg langs ballustrader på øvre nivå, i kontakt med det store rommet, mens studentene ferdes i den nedre delen av hallen. Også i dette oppdraget arbeider vi med byggets relasjon til landskapet og omgivelsene, her gjelder det å forene huset både med et grønt villastrøk og en urban gate.

- Arkitektur er med andre ord mer enn planløsning og fasadeutforming?

- Kontorets praksis spenner for tiden fra tannlegeskolen i Bergen via en omfattende ombygging av en gammel bygning i Kristiansand, et rederikontor der vi også har tegnet hele kontormøblementet, og videre til...

- ...Stortingsgata 6 i Oslo.

Kristin Jarmund ler, hun skjønner hintet. Denne syv etasjer høye bygningen, som er under bygging og vil bli innviet før jul, representerer kontorets hittil mest prestisjefulle oppdrag når det gjelder sentral beliggenhet. På hjørnet av Stortingsgata og Rosenkrantz gate, i Studenterlunden, vis-à-vis det ærverdige Stortinget, skal Fokus Bank få sitt nye hovedkvarter. Nærmere hovedstadens urbane hjerte kommer man ikke.

- Her må jeg begynne med byggeprosjektets ulykkelige opptakt, sier Jarmund, et drama som forteller litt om hvordan arkitektyrkets vilkår kan arte seg. Grunnarbeidet var kostnadsberegnet til 15 millioner kroner, men takket være uforutsette grunnforhold sprakk budsjettet med flere titalls millioner kroner under bakken. Og denne overskridelsen måtte vi altså redusere så mye som mulig på det som skulle bygges over bakkeplan, det er klart at dette har gått utover kvalitetene. En temmelig dyster situasjon når du skal skape god byarkitektur på et slikt «hellig» gatehjørne.


- Likevel har dere klart å gjennomføre prosjektet i tråd med intensjonene dere hadde på skissestadiet?

- Med betydelige begrensninger på grunn av økonomien, ja. Arkitektur blir ofte det muliges kunst. Men fordi dette bygget ligger så eksponert til, midt i Studenterlunden, har vi hatt et dobbelt ansvar for at bygningen skal ha kvaliteter som gjør at den fortjener å ligge på nettopp dette stedet. Derfor har vi måttet kjempe for våre arkitektoniske idéer. Det dreide seg om materialkvaliteter og rikhet i detaljene, med tredimensjonalitet for å oppnå lys- og skyggespill i fasadene. Dette har vært viktig for å skape dialog med den historiske bebyggelsen rundt, der ornamentikken jo er en viktig ingrediens i fasadeuttrykket. Vi har samtidig søkt å gjøre arkitekturen moderne og tidsmessig, bygget skal uttrykke den tiden det er bygget i, og det er 2004. Jeg mener at Stortingsgatas løp tåler dette. Hvis du ser etter er det en veldig variert typologi som preger gatebildet, med bygg fra ulike stilepoker som hver for seg gestalter sin samtid.

- Kan du si litt om forholdet til nabobygningene.

- Naboen i Rosenkrantz gate og naboen i Stortingsgata har forskjellige høyder og formspråk, vi prøver å fange opp begge bygninger og markere hjørnet med en tårndannelse. Oslo er kontrastenes by når det gjelder stilarter, det er noe av byens særpreg, den form for variasjon er flott. Samtidig mener jeg det er viktig å være lojal mot byens proporsjoner og skala. Derfor passet vi oss for ikke å introdusere et volum som sprenger områdets målestokk. På en måte avslutter vi kvartalet, for Losjen ovenfor og vår hjørnebygning har mange felles trekk, de to hjørnene «snakker» med hverandre.

- Og huset endrer karakter fra side til side?

- Vi opererer med flere volumer. Mot Rozenkrantz gate har bygningen et ”bygatepreg”, mens fasaden mot Eidsvoll plass er gitt et mer representativt uttrykk med sin storskjerm i glass som kontrast til basaltsteinen. Glasset ligger i tre sjikt, med forskjellige valører. Karnappene er i behandlet furu, med detaljering i kobber. I første etasje, der selve banken ligger, har vi lagt inn en nedsenket japansk minihage som syns gjennom vinduet fra fortauet i Stortingsgata. En liten gest til byen. De ansatte går i en bro over hagen for å komme til sine lokaler. Vi håper dette innslaget vil være en opplevelse for forbipasserende og bidra til å gi banken et innbydende ansikt mot byen.

- Det blir spennende å se bygningen ferdig. Har du avslutningsvis noen tanker om hvor den norske samtidsarkitekturen er på vei?

- Jeg tror arkitekturen er i ferd med å bli friere og mer lekende som estetisk uttrykk, spår arkitekt Kristin Jarmund, vi våger å bruke det historiske materialet på en mer utvungen måte, uten å herme bygningsarvens motiver slik postmodernistene gjorde. Arkitekturspråket får flere individuelle stemmer. Og en større bredde i materialbruk og tekniske løsninger synes å gjøre seg gjeldende. Selv er jeg fascinert av kombinasjonen glass-lys, noe kontoret eksperimenterte med i Nasjonalgalleriets kafé og i T-banestasjonen i Nydalen. Kaféen er et transparent volum, fylt med lys, og i T-banens rulletrapp «Tunnel of light» kommer lyden inn som en tilleggsdimensjon til lys og farger. Vi har arbeidet med T-banestasjonen siden 1994, og det tok seks år å finansiere «lystunnelen», for det var vanskelig å overbevise byggherren om den tverrkunstneriske installasjonens viktighet. Dette bare som et eksempel på at det gjelder å holde ut ved tegnebordet og ikke tro at Roma ble skapt på en dag.
Klikk for større: