Vi iler straks til og unnskylder oss for å ha rappet ordlyden «vi som elsket Amerika» fra Jens Bjørneboe.

På midten av 1960-tallet ankom vi hovedstaden fra Trøndelag for siden å bo mer eller mindre fast her. Alt var stort, nytt og spennende. Noe av det som imponerte var «skyskraperne» på Enerhaugen. Beliggenheten på en kolle gjorde at vi følte dem mye høyere enn de var. De dannet en amerikansk «skyline» på den litt stusselige østkanten. Som trønder var vi stolte av dette på fedrelandets vegne, ikke Oslos. Vi hadde en jomfruelig og ukritisk kjærlighet til USA, en mytisk tiltrekning til alt amerikansk. Dette gjaldt særlig det nye som skjedde innen jazz og litteratur. Vi nevner «rebellforfattere» som Jack Kerouak og William Burroughs.

Mangt har forandret seg. Vi ser i dag på USA som en bedervet mastodont på så mange vis. Myten har ikke tålt lyset, men mye av det vi elsket lever. I sørstatenes små baptistmenigheter vugges hengivent salmetekstene i bluestakt. Den sorte pastoren preker trøstefullt med inderlig melodiøs sørstatsaksent.

«Skyskraperne» på Enerhaugen har mistet sin magi. Som noen av flere eksempler på 1960-tallets pregløse og direkte stygge arkitektur, spriker blokkene på Enerhaugen stedsfremmed i været. Materialene med mye bruk av malte metallplater forsterker inntrykket. Disse nitriste boligkolossene forsterker det sosiale skille mellom øst- og vestkant. Den tidligere bebyggelsen var en gammel treby, tilpasset topografien. Vi idylliserer ikke gamle Enerhaugen, skitten og fattigdommen, men mye kunne ha vært gjort anderledes i forbindelse med rehabilitering og tilpasset nybygging.

De gamle forstedene
Enerhaugen var en av de førindustrielle forstedene som lå omkring Christiania. Av de andre nevnes Pipervika, Ruseløkka og Hammersborg. Kvadraturen og Akershus festning dannet kjernen i hovedstaden. I forstedene bodde folk som kroppsarbeidere, byfiskere, småhandlere, sjøfolk og etter hvert håndverkssvenner da bofellesskapet i laugene opphørte.

Det var store barneflokker og mange munner å mette. Beboerne var for det meste fattigfolk.

Enerhaugen
På haugen nord for den senere Grønland kirke vokste det fram en bosetting. På midten av 1700-tallet er stedet skildret som «en haug med noen usle husmannshytter, plasser under Ladegården». Karakteren som forstad begynte på Enerhaugen like før 1820. I 1801 bodde det kun 43 personer på og ved foten av haugen. Området hørte da til husmannsplassen Ulvebråten under Oslo Ladegård.

Utbygging
Lensmann Barthold Nicolai Knoph kjøpte plassen i 1811. Han delte den i tre og solgte Enerhaugen til gårdsspekulanten Knud Olsen. Med dette begynte oppstykkingen og utbyggingen av haugen. Det meste av grunnen ble solgt til den rike forretningsmannen Jørgen Young i 1815 som delte den opp i 70 parseller. Folkemengden vokste raskt. Omkring 1850 eksploderte byggevirksomheten. På få år ble det murt, tømret og snekret opp over 50 hus, mange med sidebygninger. Husene var små og billige. Det var for det meste kroppsarbeidere og håndverkssvenner som kjøpte tomt og bygde.

Sanitær- og helseforhold
I de første førti årene Enerhaugen var forstad, fantes det ikke vann der. Vannet måtte fraktes fra vannpostene på Galgeberg og andre steder. Enerhaugen hadde grodd fram som en middelalderlandsby i malerisk uorden med små hageflekker, rene idyller å skue. Den tungvinte adgangen til vann medførte dårlige sanitærforhold og helseproblemer. Koleraepidemiene i 1833 og 1850 rammet Enerhaugen ekstra hardt. Det var mye elendighet der, fattigdom, fyll og kriminalitet. Tilstanden forbedret seg gradvis fra 1840-årene. Mye av dette kan tilskrives dannelsen av Enerhaugens Samfund som utøvde en stor sosial innsats.

Fram mot vår tid
I 1859 ble Enerhaugen innlemmet i Christiania ved den store byutvidelsen som fant sted. Utbyggingen var da stort sett avsluttet. Noen hus var revet, men bydelen lå ganske uforandret fram til saneringen som startet i 1960. I 1896 var det 133 hus der og beboerne fra samme stand som før. De sosiale forholdene bedret seg stadig. Enerhaugen skiftet til en viss grad preg. I St. Halvard fra 1948 kan man lese om husene: «De er tross sin beskjedenhet enslags velstandhus i byen vår, enslags villaer alle sammen, med hager og stakitter og smijernsbeslag og maling, frisk oljemaling mange steder». Gatene de små husene lå i var Enerhauggata, Sørligata, Smedgata, Langleiken, Stupinngata, Johannesgata og Flisberget. Innlagt vann manglet fremdeles, men området var godt forsynt med vannposter.

Saneringsstrid
I 1947 stadfestet et enstemmig bystyre at Enerhaugen skulle rives etter planer fra mellomkrigstida. Huseierne protesterte, men man ventet ingen stor strid. Det bygde seg imidlertid etter hvert opp sterke for- og motallianser av politikere, etater, foreninger, fagfolk og menigmann. Selv i Arbeiderpartiet med «framskrittet» som fanesak murret det sterkt. Det var stor tverrpolitisk uenighet. Mange så en stor gevinst for bymiljøet ved en bevaring og rehabilitering av et unikt byrom. «Få ruklet bort», mente andre. Det var sterke følelser i sving. I juli 1959 besluttet formannsskapet med én stemme å rive. «20 knefall for Trygve Nilsen (boligrådmann), skrev Dagbladet. Grønland og Tøyen fikk sin «skyline».

Alfred
I 1968 ankom det til kirurgene på Rikshospitalet i Oslo en meget avansert hjerte-lunge-maskin til benyttelse ved svære, kompliserte og tidkrevende inngrep. Det medfulgte en afroamerikaner fra det tjukkeste Chicago ved navn Alfred. Han var ingeniør og teknisk spesialist på maskinen, en slags eksotisk butler for vidunderet.

Vi vanket i det samme miljøet og ble snart gode venner. Jazz og litteratur var våre store felles referansepunkter. Han var ekspert på begge. Vi diskuterte ofte og lenge. Innen litteratur var den amrikanske novellen vårt hjertebarn, og den var utsatt for våre mer eller mindre dypsindige refleksjoner. Han bor fremdeles i Oslo – på Enerhaugen i en av høyblokkene der. Vi holder kontakt.

Alfred er en mild og klok mann, nå med gråstenk i hår og skjegg. I de siste årene har han brynt seg på novelleskriving, og for et par år siden debuterte han med en liten samling i USA. «Holy shit man!», sier han. «Å skrive bra short stories er vanskelig, ikke en skeiv setning, ikke ett ord for lite eller for mye. Ett sted mangler et komma - - -». Vi reflekterer over dette. Mange skriveføre i toppklasse har sagt det samme. Vi reflekterer videre og prøver å overføre dette til områder som byplanlegging og arkitektur. Forutsetningen og stedet, estetikk, etikk, kommapausevurderingen. Alt dette bør klinge sammen. Er dette fulgt ved saneringen og byggreisingen på Enerhaugen? Svaret er et kompakt nei.

Vi ser for oss Arvid Nilssen med det sorgkomiske gummiansiktet synge Enerhaugvisa:

Tida er gått.
Klokka har slått.
Det ringer for Enerhaugen.