Svært mange av oss har et nært forhold til kiosken. Vi tenker ikke på det etter hvert, uendelige mangfold av «pølsekiosken». Vi har i tankene aviskiosken eller Narvesenkiosken med det store utvalget av norske og utenlandske aviser, ukeblader, tidsskrifter og annet lesestoff for nuet og samtiden. Flere generasjoner før oss har hatt et lignende nært forhold.
Ordet kiosk har tyrkisk opprinnelse, nemlig kiushk, som betyr telt i mange varianter. Man kan godt tenke seg et telt som salgsbod, noe som i høy grad eksisterer i dag under varme himmelstrøk. Mange språk har adoptert ordet i den samme betydning som vår. Som en liten paralell nevnes at det spanske ordet tienda betyr både telt og butikk. Spansk har også ordet quiosco som betyr det samme som vår aviskiosk.
Kiosken i tiden
Kiosken tilhører «Fin de Siécle», overgangen til vårt eget århundre som i sin tur har gått over i et nytt millennium. Da de første aviskioskene ble reist i Norge rundt 1890 var de en del av det nye og moderne som ulmet og vokste fram med voldsom kraft. Tiden var preget av omvelting og nye tanker. Vi var på vei inn i vår moderne tid på godt og vondt. Vi har et bilde inni oss av tiden. Det er et imprissionistisk maleri med et prustende lokomotiv i en stor jernbanehall med bærende elementer i kunstferdig utformet støpejern. Bildet har potens, skjønnhet og et uberegnelig trøkk i seg.
Aviskiosken og jernbanen hørte naturlig sammen. Etter hvert som toglinjene vokste, fulgte kiosken med resten av stasjonsbyggene. Byggene ble reist av våre store arkitekter i tidens stil og var således en viktig spreder av god samtidsinspirert arkitektur i store deler av landet.
I byene stod kiosken på sentrale gatehjørner og i nærheten av plasser og parker. Det var liv og rastløshet der kioskene ble reist. I bybildet ble de etter hvert et av de sentrale elementene i det urbane liv.
Kimene til det nye, det moderne, viste seg i et bredt spekter, teknologisk og åndelig. Det var brudd med det hevdvundne innen litteratur, kunst, arkitektur og filosofi, en oppbruddstid med mange fragmenter. Den etablerte positivismen med sin neste religiøst materiel fremskrittstro preget tiden, i et spenningsforhold til åndsretninger som anarkismen, psykoanalysen, dadaismen, surrealismen. Innen arkitektur artet det nye seg som et brudd med historismens idealer med elementer fra tidligere epoker og antikken som et av de store rekvisittlagre.
Kioskdrift og arkitektur
De første kioskene ble reist i stilforvirringens tid, tiden etter historismens avvikling omkring 1890. I en 10-15-årsperiode forsøkte mange seg på en søkende og forskjellig måte å skape ny arkitektur. Arkitekturen «sprikte». Den manglet det monumentale i seg til å skape stilarter som kunne stå på egne ben. Vi har sett bygårder i Oslo fra århundreskiftet som har ført tankene hen til aztekere og mayaindianere. Etter en famlende tid kan man tale om stilarter som kunne stå alene. Det var så mye særpreget egengehalt i dem at man syntes å kunne legge navn på stilartene. Vi nevner nordisk barokk med sine huggensteinsfasader, dragestil, jugendstil og ofte en blanding av disse. Senere kommer nyklassisismen.
Kioskene sprang ut fra denne lett kaotiske arkitektoniske perioden. Vi tror det har tilført dem spenst og lødig dekor, en mangfoldighet som passet kioskens lille format. De følger ellers de senere epoker.
De første kjente aviskioskene i Kristiania var sexagonale, tre små trekiosker med et svært enkelt utseende, reist ca. 1885. I 1896 ble de tre kioskene solgt av eieren til Bertrand Narvesen. Han hadde siden 1894 hatt enerett på avissalg ved jernbanen. Narvesens jernbanekiosker ble som nevnt plassert sammen med de andre stasjonsbyggene. De var små og utført i typisk dragestil som på den tiden var svært populær ved bygging av turisthoteller, villaer og andre bygninger. Det var frigjøringsvind i landt, og man forherliget sin vikingetid og stavkirkene. Arkitekten til disse kioskene er til dags dato ukjent.
Til den store utstillingen i Stockholm i 1897 tegnet arkitekt H. Ohlsen en kiosk for Narvesen som ble utført i mahogny. Det var et oppsiktsvekkende stykke arkitektur som nærmest målbandt publikum. Den var polygonal med til de grader fantasifull dekor av elementer både fra østlig og vestlig arkitektur. Vidunderet ble behørig premiert.
I 1899 etablerte Narvesen seg i Bergen. Kioskene fra telefonkompaniet i Bergen ble tatt ned. Disse var antakelig fra ca. 1890 og også benyttet i Kristiania i årene 1895-99. Kioskene var oktogonale paviljonger med en markert vertikal tendens. Taket endte i en klokkelanterne bekronet med to kryssende sadeltak med hvert sitt dragehode. Vi ser en blanding av romansk, norrønt og elementer fra andre stilarter.
Narvesen utlyste en konkurranse for nye kiosker i 1897. Denne ble vunnet av arkitekt J. H. Berner. De er små smilende paviljonger med et bratt paraplytak som er kronet med en klokkelanterne med et høyt spir på. Alt er i en blanding av jugend, gotikk og kinesisk stil. En litt redusert kopi av denne kiosken ble brukt i Bergen fra 1900.
Kiosker for andre steder ble tegnet av arkitekt H. Jürgensen i 1909. De var inspirerte av gammel trearkitektur fra Gudbrandsdalen.
I 1914 kunne Norge feire sitt 100-årsjubileum som egen stat, og Narvesen plasserte nye kiosker langs Karl Johans gate. Mange mener at disse danner det beste som er skapt av kioskarkitektur i Norge. Kioskene er i en formfull jugendstil kronet med et elegant kobbertekt mansardtak. Man aner en innflytelse fra nordisk trearkitektur. En av kioskene står fremdeles ved Karl Johans gate. Den klinger godt sammen med de monumentale bygningene i nærheten. Mesteren var arkitekt E. Glosimodt.
Den siste store konkurransen i Kristiania ble holdt i 1922-23. Arkitektene Ree & Buch vant første pris med kiosken «Tyrihans». En rundkiosk av de samme, «Palladio», med en lav Pantheon-kuppel, ble også innkjøpt. Begge kioskene var tegnet i en rikt dekorert nyklassisisme med en fast, streng form. Vi aner den kommende funksjonalismen.
Funksjonalismen
Med funksjonalismen som arkitektur anonymiseres kiosken. Dens miniformat går dårlig sammen med den nye stilen. De opphever hverandre. Funkisen trenger luft og armslag. Kiosken synliggjøres gjennom de små dekorative kunstgrep og detaljer. Den gror formelig fram i det man nærmer seg.
I dag
Etter hvert som funkisen har erstattet de eldre aviskioskene, har byene og tettstedene mistet et estetisk element og samlingspunkt. Den arkitektoniske usynliggjøring søkes oppveid med et glorete logobånd som takgesims. Det er hårreisende stygt, men desto mer iøyenfallende. Noe for plan- og bygningslovens estetikkintensjoner?
I dag har kiosken i økende grad «flyttet i hus», ofte forvandlet til et vanlig butikklokale. Skjønt «vanlig», går man inn, er man straks i en lykksalig kioskfortryllelse med en yrende mengde lektyre i hyllene av alle mulige og umulige slag. På stativene blomstrer avisene.
På det travle hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantz’ gate står fremdeles arkitekt Glosimodts jugendperle fra 1914 og utstråler liv og varme til omgivelsene.
Ordet kiosk har tyrkisk opprinnelse, nemlig kiushk, som betyr telt i mange varianter. Man kan godt tenke seg et telt som salgsbod, noe som i høy grad eksisterer i dag under varme himmelstrøk. Mange språk har adoptert ordet i den samme betydning som vår. Som en liten paralell nevnes at det spanske ordet tienda betyr både telt og butikk. Spansk har også ordet quiosco som betyr det samme som vår aviskiosk.
Kiosken i tiden
Kiosken tilhører «Fin de Siécle», overgangen til vårt eget århundre som i sin tur har gått over i et nytt millennium. Da de første aviskioskene ble reist i Norge rundt 1890 var de en del av det nye og moderne som ulmet og vokste fram med voldsom kraft. Tiden var preget av omvelting og nye tanker. Vi var på vei inn i vår moderne tid på godt og vondt. Vi har et bilde inni oss av tiden. Det er et imprissionistisk maleri med et prustende lokomotiv i en stor jernbanehall med bærende elementer i kunstferdig utformet støpejern. Bildet har potens, skjønnhet og et uberegnelig trøkk i seg.
Aviskiosken og jernbanen hørte naturlig sammen. Etter hvert som toglinjene vokste, fulgte kiosken med resten av stasjonsbyggene. Byggene ble reist av våre store arkitekter i tidens stil og var således en viktig spreder av god samtidsinspirert arkitektur i store deler av landet.
I byene stod kiosken på sentrale gatehjørner og i nærheten av plasser og parker. Det var liv og rastløshet der kioskene ble reist. I bybildet ble de etter hvert et av de sentrale elementene i det urbane liv.
Kimene til det nye, det moderne, viste seg i et bredt spekter, teknologisk og åndelig. Det var brudd med det hevdvundne innen litteratur, kunst, arkitektur og filosofi, en oppbruddstid med mange fragmenter. Den etablerte positivismen med sin neste religiøst materiel fremskrittstro preget tiden, i et spenningsforhold til åndsretninger som anarkismen, psykoanalysen, dadaismen, surrealismen. Innen arkitektur artet det nye seg som et brudd med historismens idealer med elementer fra tidligere epoker og antikken som et av de store rekvisittlagre.
Kioskdrift og arkitektur
De første kioskene ble reist i stilforvirringens tid, tiden etter historismens avvikling omkring 1890. I en 10-15-årsperiode forsøkte mange seg på en søkende og forskjellig måte å skape ny arkitektur. Arkitekturen «sprikte». Den manglet det monumentale i seg til å skape stilarter som kunne stå på egne ben. Vi har sett bygårder i Oslo fra århundreskiftet som har ført tankene hen til aztekere og mayaindianere. Etter en famlende tid kan man tale om stilarter som kunne stå alene. Det var så mye særpreget egengehalt i dem at man syntes å kunne legge navn på stilartene. Vi nevner nordisk barokk med sine huggensteinsfasader, dragestil, jugendstil og ofte en blanding av disse. Senere kommer nyklassisismen.
Kioskene sprang ut fra denne lett kaotiske arkitektoniske perioden. Vi tror det har tilført dem spenst og lødig dekor, en mangfoldighet som passet kioskens lille format. De følger ellers de senere epoker.
De første kjente aviskioskene i Kristiania var sexagonale, tre små trekiosker med et svært enkelt utseende, reist ca. 1885. I 1896 ble de tre kioskene solgt av eieren til Bertrand Narvesen. Han hadde siden 1894 hatt enerett på avissalg ved jernbanen. Narvesens jernbanekiosker ble som nevnt plassert sammen med de andre stasjonsbyggene. De var små og utført i typisk dragestil som på den tiden var svært populær ved bygging av turisthoteller, villaer og andre bygninger. Det var frigjøringsvind i landt, og man forherliget sin vikingetid og stavkirkene. Arkitekten til disse kioskene er til dags dato ukjent.
Til den store utstillingen i Stockholm i 1897 tegnet arkitekt H. Ohlsen en kiosk for Narvesen som ble utført i mahogny. Det var et oppsiktsvekkende stykke arkitektur som nærmest målbandt publikum. Den var polygonal med til de grader fantasifull dekor av elementer både fra østlig og vestlig arkitektur. Vidunderet ble behørig premiert.
I 1899 etablerte Narvesen seg i Bergen. Kioskene fra telefonkompaniet i Bergen ble tatt ned. Disse var antakelig fra ca. 1890 og også benyttet i Kristiania i årene 1895-99. Kioskene var oktogonale paviljonger med en markert vertikal tendens. Taket endte i en klokkelanterne bekronet med to kryssende sadeltak med hvert sitt dragehode. Vi ser en blanding av romansk, norrønt og elementer fra andre stilarter.
Narvesen utlyste en konkurranse for nye kiosker i 1897. Denne ble vunnet av arkitekt J. H. Berner. De er små smilende paviljonger med et bratt paraplytak som er kronet med en klokkelanterne med et høyt spir på. Alt er i en blanding av jugend, gotikk og kinesisk stil. En litt redusert kopi av denne kiosken ble brukt i Bergen fra 1900.
Kiosker for andre steder ble tegnet av arkitekt H. Jürgensen i 1909. De var inspirerte av gammel trearkitektur fra Gudbrandsdalen.
I 1914 kunne Norge feire sitt 100-årsjubileum som egen stat, og Narvesen plasserte nye kiosker langs Karl Johans gate. Mange mener at disse danner det beste som er skapt av kioskarkitektur i Norge. Kioskene er i en formfull jugendstil kronet med et elegant kobbertekt mansardtak. Man aner en innflytelse fra nordisk trearkitektur. En av kioskene står fremdeles ved Karl Johans gate. Den klinger godt sammen med de monumentale bygningene i nærheten. Mesteren var arkitekt E. Glosimodt.
Den siste store konkurransen i Kristiania ble holdt i 1922-23. Arkitektene Ree & Buch vant første pris med kiosken «Tyrihans». En rundkiosk av de samme, «Palladio», med en lav Pantheon-kuppel, ble også innkjøpt. Begge kioskene var tegnet i en rikt dekorert nyklassisisme med en fast, streng form. Vi aner den kommende funksjonalismen.
Funksjonalismen
Med funksjonalismen som arkitektur anonymiseres kiosken. Dens miniformat går dårlig sammen med den nye stilen. De opphever hverandre. Funkisen trenger luft og armslag. Kiosken synliggjøres gjennom de små dekorative kunstgrep og detaljer. Den gror formelig fram i det man nærmer seg.
I dag
Etter hvert som funkisen har erstattet de eldre aviskioskene, har byene og tettstedene mistet et estetisk element og samlingspunkt. Den arkitektoniske usynliggjøring søkes oppveid med et glorete logobånd som takgesims. Det er hårreisende stygt, men desto mer iøyenfallende. Noe for plan- og bygningslovens estetikkintensjoner?
I dag har kiosken i økende grad «flyttet i hus», ofte forvandlet til et vanlig butikklokale. Skjønt «vanlig», går man inn, er man straks i en lykksalig kioskfortryllelse med en yrende mengde lektyre i hyllene av alle mulige og umulige slag. På stativene blomstrer avisene.
På det travle hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantz’ gate står fremdeles arkitekt Glosimodts jugendperle fra 1914 og utstråler liv og varme til omgivelsene.
|
|
 |
 |
 |
 |
 |