Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen -
øysamfunn med mangfoldig historie
En av Oslo-ferjene legger ut fra Vippetangen en solblank junidag. Etter 15 minutter i solreflekterende krussjø, via Bleikøya, ankommer vi brygga på Gressholmen og går i land. Den er en av de mange spennende småøyene i det Indre Oslofjordarkipelet. Vi går opp en slak sandbakke som ender i en sti. Den fører oss over en bakkekam i retning Gressholmen kro. Det dufter sterkt og godt av vegetasjonen omkring oss. Over haugen tar vi til høyre. Vi er på øyvandring for å nyte Guds skaperverk og se på menneskets mer timelige bidrag. For sistnevnte velger vi oss tiden fra 1850 og fremover. Gressholmen er i dag strengt tatt ingen egen øy, men smalt forbundet med Rambergøya og Heggholmen ved oppfylling. Rent topografisk oppleves de tre øyene som adskilte.

Gressholmen hørte til klostergodset på Hovedøya før reformasjonen, og ble senere krongods. Vi gjør et langt sprang og kan fortelle at de begge ble kjøpt opp av Oslo kommune i 1952, bortsett fra noe arealer Lilleborg Fabrikker har skjøte på. Øya har aldri hatt mye bebyggelse. Alle øyene i Indre Oslofjord har vært inne i planer for massiv industriell utnyttelse i vårt århundre, bare på Sjursøya ble dette realisert. Den ble lagt flat i mellomkrigstida og utnyttet til havneanlegg og industri. Det ble Groruddalen, i alt vesentlig etter krigen, som fikk industri i dalbunnen og drabantbyer og trafikkårer langs dalsidene. Denne vakre Akerdalen ble ødelagt som frodig jordbruksbygd. Øyene ble heldigvis reddet, og er i dag en av byens lunger og spennende utfartssteder.

Retningen vi har valgt, fører oss til steder hvor det er mye vi skal se på og gruble over.

Gressholmen Sjøflyhavn
Under og etter den 1. verdenskrig ble det gjort raske og epokegjørende fremskritt innen flykonstruksjonen. Det utviklet seg til en masseproduksjon av flytyper. Etter fredsavtalen i Versailles i 1919, stod en mengde materiell og profesjonelle mannskaper uten oppgaver. Det gikk hurtig å omdanne dette potensialet til sivil flyving. De første trafikkflyselskapene i Europa ble dannet omkring 1920.

Etter en lang og omstendig parlamentarisk prosess, ble det i 1923 bestemt å bygge en tidsmessig sjøflyhavn på Gressholmen. Det var til dels stor motstand i Stortinget fra distrikts-Norges folkevalgte. Planlegging og bygging ble betydelig forsinket.

Vi mener at resten av Norge i ganske stor grad har et noe enestående og pinlig forhold til Oslo. Den er jo vår felles hovedstad, hovedstaden som burde gjøre oss stolte i form av byens symbolkraft, funksjon og estetikk. Dette var og er ikke tilfellet. Det er som om hver fjordarm kriker på sitt, med Oslo som den Onde selv, meskende seg på distriktenes heroiske innsats. Det er ikke slik. Den er negativt forfordelt. Områder i byen kan minne om Kaliningrad i vår tid (tidligere Königsberg). Det er ofte med vond smak i munnen en viser utenlandske venner rundt i Oslo. Man planlegger sin løype omhyggelig.

Anleggsarbeidene startet i 1926. Sjøflyhavnen stod ferdig i 1927 og ble åpnet som vår første sivile hovedflyplass. Den fikk etter hvert et ganske omfattende innen- og utenlandsk rutenett med en rekke aktører med i bildet. (Les for øvrig mer utførlig om dette i Knut Arvengs utmerkede artikkel i St. Halvard, 1/94).

Om vinteren var militærflyplassen på Kjeller og Marinens sjøflyhavn i Horten brukbare alternativer. Den 1. juni 1939 åpnet Oslo Lufthavn på Fornebu og tok over Gressholmens rolle som hovedflyplass. (Merk at mange av de sivile flyplassene på land tok med seg ordet «havn» i benevnelsen i lang tid, vi nevner blant annet Hafen og port på henholdsvis tysk og engelsk).

Denne merkesteinen av en sjøflyhavn i norsk flyhistorie er fremdeles i aktiv bruk. Den ligger der uforandret i våre dager, og i godt hold, med hangar, skinnegående trallebane og havn. Båtfolket har tatt over. Hangaren egner seg godt for båter i opplag og til reparasjoner, trallebanen for adkomst til sjøen.

Øyindustri
Det kom tidlig en del industri til dette idylliske øyriket. Naboene til Lilleborg Fabrikker på Sandaker hadde lenge klaget over den ubehagelige lukten fra virksomheten med såpekoking. Nytt såpekokeri ble reist på Heggholmen omkring midten av 1800-tallet. Det ble samtidig reist et stort to-etasjers svalgangshus som arbeiderbolig. Ved siden av denne ble det bygd et mindre hus med spisesal og skolestue. Videre ble det reist en vakker sveitservilla i det samme området for disponenten. Et lite industrisamfunn med autonome funksjoner var skapt, skjønt hovedstadens nærhet var avgjørende nødvendig for dets eksistens.

Såpefabrikken ble nedlagt i 1965 og kan i dag kalles en industriruin. De andre husene er godt vedlikeholdt og ble tidligere benyttet av de ansatte ved De-No-Fa-Lilleborg for ferie og rekreasjon. Husene med en del grøntareale er i dag eid av private, og danner en merkverdig enklave på øyer som er tiltenkt allmennheten. Dette har skjedd i all offentlig stillhet ganske nylig.

Omkring 1900 bygde Kristiania Dampoljemølle, en maling- og lakkfabrikk på sørspissen av Heggholmen. I tillegg til den ble det anlagt en smalsporet skinnegang for transport av produktene til den andre enden av holmen hvor Lilleborgs lager og havn lå. I 1909 overtok Lilleborg fabrikken. Linoljemøllen brant ned på selveste St. Hansaften få år etter og ble ikke gjenreist. Intetanende Kristiania-borgere svingte begeistret sine panamahatter for dette formidable «midtsommernattbålet». De hadde ikke sett maken til St. Hans-markering.

Skinnene står i dag intakte og rustne med et nostalgisk samvær med groende vegetasjon.

Baneskyting og kaninjakt
I 1864 fant Christiania Skytterlag Gressholmen velegnet for konkurranseskyting og fikk tillatelse til å anlegge en skytebane der. Standplass ble bygd. De nærmeste målene lå på Gressholmen. De fjerneste ble lagt til Rambergøya. Man skjøt altså over sundet. Banen ble flittig benyttet flere ganger i uka, bortsett fra på søndager og i hele juli.

Hensynet til naturen kom etter hvert mer i fokus, og banen er i dag nedlagt. Standplassene forfalt og ble fjernet i 1965. Den tidligere skytebanen er nå totalfredet som rasteplass under fugletrekkene.

Kong Christian II satte ut kaniner på øya til jaktformål. De formerte seg som vanlig raskt. Kongen og hans gjester hadde sikkert mange gode stunder på Gressholmen med kaninjakt og festlig samvær inkludert det beste av mat og drikke.

Gressholmen er i dag full av fredete kaniner. De ser tilfredse og tilsynelatende tanketomme ut der de jumper rundt og tar for seg av det saftige grønne.

Årene har gått, kaninsamfunnet har forlengst tilgitt og glemt det kongelige blyskuret. På den annen side vet vi positivt at visse asosiale mennesker stundom forsyner seg av flokken for en lekkerbisken. Vi tenker spesielt på en herremann av spansk etnisk herkomst, en madridle^no. Han har bodd lenge nok i Norge til å kjenne våre, fremfor alt, høye etiske normer. Han kan ikke dy seg. «Jeg nei leve uten conejo al ajo nå ok da», hvisker han. Ikke våre ord igjen.

Heggholmen fyr
Ytterst på Heggholmen, på pynten som peker inn mot byen, ligger Heggholmen fyr. Det sies å være Norges eldste fyrtårn og ble reist i 1823. Dette ble revet, og et nytt og større ble bygd i 1874. Det er vakkert og godt vedlikeholdt. Fyrvokterboligen er i sirlig sveitserstil. Et mindre, enkelt hus ligger like inntil. Fyrtårnet på boligen er verdt å skue. Det minner om et lite kirketårn med elegante gotiske linjer.

Gressholmen kro
Øyas kro er siste stoppested før hjemreisen. Det er en nymalt hvit 1950-tallskasse med husets funksjon malt med store bokstaver på fasaden som vender mot småbåtleia utenfor. Et anfall av plutselig tørst har antagelig vært årsak til mye munnhuggeri i familiebåter ved synet. Det er ikke bare å bruke samme type triks som overfor sirénene i Odyséen, og skalke øyne og tjore seg til masta. Kreftene er andre og difuse.

Kroa er svært populær i sesongen. Det er en hyggelig atmosfære der med danseaftener. Mange leier stedet for spesielle arrangementer. Den har uteservering på plenen utenfor. Derfra er det en slak gressbakke ned mot en lang vik. Like utenfor den har det i mange år ligget en pram og en fraktskuteholk oppankret og fortøyd. Videre ut ser vi fjorden. Lengst bak sees Bekkelagsskråningen med sine mange fine sveitser- og dragestilhus.

Vi er tørste og strekker ut beina ved bordet ute i det fri. En Martiniparasol gir skygge. Den første lange slurken av noe vått og duggende utenpå seg er paradisisk leskende. Ved et sidebord har det foregått en smule overlesking. Det støyes muntert. Bare hettemåkene tar kampen opp om lydnivået. Det er på ingen måte forstyrrende.

På haugen, ved siden av stien som går over til ferjekaia, ligger ei rund lita glenne omgitt av vegetasjon med lett bedøvende og god duft. Ei blikkstille og varm augustnatt her med fullmåne, tenker vi.


Klikk for større bilder