Trefoldighetskirken - Oslos "katedral"

Man dreier inn i Akersgata, oppover, og straks er man inne i en eksplosjon av arkitektoniske stilarter. Vi drar en sirkel med radius på ca. 300-400 meter med midtpunkt i hullet i lokket, eller plassen, over Arne Garborgs plass. I sirkelen vil en her finne opphopning av offentlige monumentalbygg i stilvarianter fra 1850-årene til 1996. Her er blant annet regjeringsbygninger av flere årganger fra 1902 til 1996. Vi finner tinghus i tre årganger og stilarter. Man har Deichmanske bibliotek og Margarethakyrkan i henholdsvis «norsk» og «svensk» neoklassisisme. Mange andre kan nevnes. Det er en opphopning av spesielle byggverk hinsides alle estetiske begreper om orden og plan. Ordet vanvidd ligger klar på tastaturet, men vi drar det ned på jorda og kaller det rot. Dette forsterkes av gjennomgangstrafikkåren, kalt Ibsenringen. Området er «signert» av selveste Picasso med hans dekor i Regjeringskvartalet. Dekoren er utført av den norske kunstneren Karl Nesjar etter mesterens anvisning. Det ovennevnte rotete og tilfeldige er noe av Oslos sjel på godt og vondt.

Godt synlig over alt dette ruver Trefoldighetskirken med sin markante kuppel omtrent der Akersgata går over i Ullevålsveien. Den gir en «katedralopplevelse», men har intet bispesete og er således «kun» en menighetskirke. Hundre meter lenger oppe ligger Schirmers St. Olavs kirke fra 1856, en langkirke i enkel, stilren nygotikk med et høyt tårn og spir. Den er forholdsvis liten og er katolsk bispesete for det sørlige Norge. Denne kirken kan formelt sett kalle seg katedral, uten å besitte dette ordets «pondus. Naboen, den store sentralkirken med kuppel, har denne «pondusen».

Fram mot byggestart
I første halvdel av det 19. århundre var Christiania en småby. Etter hvert forandret byen preg. Det Kongelige Slott stod ferdig i 1845, Universitetet i 1851. En sentral akse, Slottsgaden forbandt Slottet til byen ned mot det nåværende Egertorget.

Fra industrialismens inntog rundt 1850 vokste folketallet i byen og forstedene eksplosivt. Småbyen knaket i «vokstsmerter». Det lå til rette for overgangen til en bitteliten storby, en hovedstad med de nødvendige funksjoner og institusjoner.

Vår Frelsers kirke, Domkirken, var blitt for liten. Det var et prekært behov for en ny og romslig kirke. En ny kirke ble planlagt etter en innstilling fra 1843. Det ble foreslått å opprette en menighet med tilhørende kirke på Hammersborg. I 1847 henvendte man seg til den tyske arkitekten Chateauneuf som utmerket seg positivt ved ommbyggingen av Domkirken. Man undersøkte flere tomtemuligheter, blant annet Klingenberg og Tullinløkka, men fant høyden på Hammersborg best egnet. Her ville kirken få en synlig og sentral plass i bybildet som var under stor omforming og utvidelse. Byens «egne» arkitekter følte seg tilsidesatt. Resultatet ble en konkurranse hvor Linztow, Schirmer og Nebelong deltok. Grosch hadde trukket seg ut fra litt luftige motiver. Han følte seg kanskje slått på forhånd. Chateauneuf ble foretrukket. Hans utkast ble ansett som en berikelse for byen ved sin ånd og karakter.

Den nye kirken var først tenkt å være en langkirke, men dette ble skrinlagt på grunn av tomtens beskaffenhet med skrånende terreng. Resultatet ble en stor sentralkirke med en markant kuppel. Ellers ble langkirke i nygotikk sett på som det ypperste innen kirkearkitektur på den tiden i Europa og her hjemme. Dette var særlig aksentuert i England der man var opptatt av det symbolsk-religiøse aspekt å nærme seg kjernen i kristendommen, noe en slik arkitektur ble ansett å romme. Disse tankene hadde også slått rot i Norge. Mange brave borgere i hovedstaden så nok på det endelige utkast som «byzantisk ukristelig».

Da Chateauneuf døde i 1853, tok hans assistant, von Hanno, over prosjektet. Han var også tysk, fra Hamburg. Kirken stod ferdig til innvielse i 1858.

Arkitektene Chateauneuf og von Hanno
Alexis de Chateauneuf (1799-1853) hadde lang erfaring og et godt ry da han ble tildelt sine to store oppdrag i Christiania. Han var utdannet både i Tyskland og Frankrike.

I 1842 ble hans fødeby Hamburg, rammet av en katastrofal brann som la store deler av den indre by i ruiner. Han var vel ansett som arkitekt og ble tildelt en viktig rolle i gjenreisningen. Arkitekten Weinbrenner, en «streng» klassisist, hadde vært hans læremester i store deler av hans utdannelse. Dette kan merkes i mange bygninger Chateauneuf tegnet. De ble i en stram nyrenessansestil. Hans hovedverk etter bybrannen, er Hamburgs gamle posthus og Petrikirche. Kirken ble oppført i rød tegl. Den er en langkirke i nordtysk mursteinsgotikk. Proporsjonene er harmoniske. Et langt tårn og et slankt spir preger kirken, et markant trekk i nordtysk kirkearkitektur på den tiden.

Hans store og verdifulle innsats i gjenoppbyggingen etter brannen ga ham et godt rykte, og han ble etterspurt. Dette førte ham også til England, hvor han utmerket seg.

Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826-1882) var også fra Hamburg hvor han fikk sin utdannelse under Chateauneuf ved oppføringen av Petrikirken. Han arbeidet senere ved middelalderdomen i Köln, her ble han også utdannet som steinhugger. I 1850 kom han til Christiania og ble Chateauneufs assistant.

Alt murerarbeid i Trefoldighetskirken er av høy håndverksmessig standard. Dens interiør regnes som en av romantikkens høydepunkter i Norge. Arbeidene i sandstein, for en stor del personlig utført av von Hanno, er kunsthåndverk av høy kvalitet. Mange nevner von Hanno som nygotikkens mester her hjemme. Ved siden av kirken, kan mange av hans bygninger fremdeles skues i byen. Legg spesielt merke til flere av fasadene nedover St. Olavs gate. von Hanno var også en god billedkunstner. Det er slående at mange av våre store arkitekter fra det 19. og inn i det 20. århundre var svært allsidige. De tegnet ofte alle slags kunsthåndverk. Detaljer og totalprosjekt ble følt og utført som en intimt sammenhengende helhet.

Bygging og byggverk
Etter en del «graving» finner vi at symbiosen sentralkirke og nygotikk er sjelden arkitektur i Europa. I Norge vet vi at det er kun en, Trefoldighetskirken. Restaureringen av oktogonen i Nidarosdomen har vært en viktig inspirator. I England har det ikke vært mulig å spore en eneste. I Mellom-Europa finnes det noen i Tyskland i «ren» form hvor Schinkel, Lange og Semper har vært involvert, en viktig inspirasjon for Chateauneuf. Disse kirkene ansees som en omforming av protestantisk, tysk sentralkirketradisjon til en nygotisk form. Dette understrekes sterkt av Norberg-Schulz som et originalt bidrag til arkitekturhistorien: «En kombinasjon av et stort sentralkirkerom i nygotisk formspråk».

Chateuneuf døde i 1853 og oppgavene ble overlatt til hans elev Wilhelm von Hanno.

Byggingen bød på problemer. Dette gjaldt særlig kuppelens utforming. Den først oppførte viste seg å være for svak og måtte tas ned. En solidere med en indre støttende kuppel ble reist. Dette var vanlig byggeteknikk ved større kupler i bygg fra renessansen. Vinduene i Chateauneufs utkast ble noe forminsket og kuppelen ble litt forandret. I hovedtrekk ble det opprinnelige utkastet fulgt. Interiøret ble utført i romantisk dekor. Dette ble senere overmalt, etter sigende for å oppnå bedre akustikk.

Ved 100-årsjubiléet i 1958 var interiøret tilbakeført til sin opprinnelige form. Byantikvaren var her aktivt involvert. I 1996 stod taket fram i nyrestaurert tilstand med uvant gyldenbrun glans der irrgrønn kobber tidligere lå. Bare lanternen med sitt spir står trassig tilbake med sitt gamle grønnskimmer.

Vyer
Området ved Trefoldighetskirken, regjeringsbygningene og de andre monumentale byggene har et stort potensiale til forskjønnelse og mer orden i seg. Arbeidet med dette er kommet i gang. Det gjelder Regjeringskvartalet og Youngstorget. Området mellom Trefoldighetskirken og Postsparebankbygget hadde egnet seg for et spesielt lite parkområde med Deichmanske biblioteks søylegang og den lille hemmelighetsfulle Krist Kirkegård bak. Hver for seg har disse byggene, ut fra sin epoke, en solid og ofte vakker arkitektur. Fantasifulle hoder og heldige hender i samarbeid med myndighetene, kan ut fra dette mangfold av arkitektur, konsentrert på et lite område, skape en pittoresk helhet. Det kan bli en kavalkade over stilarter, et «fargerikt fellesskap». Områdebehandling med heldige park- og møbleringsmessige løsninger i samklang er påkrevet. En av hovedoppgavene er en neddemping av Ibsenringens uheldige virkninger. Trefoldighetskirkens sentrale og visuelle kraft er en viktig brikke i arbeidet med å gjøre dette området til et hyggelig og mangfoldig sted i det sentrale Oslo.







Klikk for større bilder