Om hus i mitt hjerte, miljø og musikk

Hus kan være så mangt. Det kan være et pakkhus på havna i San Pedro, California og en funkisvilla av Ove Bang. Jeg vil i denne artikkelen skrive om noen få hus som har en spesiell plass i mitt hjerte, ombygninger i Oslo som betydde mye for meg på 1960- og 1970-tallet, da jeg var ung. De befinner seg fremdeles i en stor krok av hjertet. Jeg var blussende opptatt av å utforske byen.

Musikk
Det handler mye om musikk, vesentlig såkalt moderne jazz, naturligvis ikke så moderne i dag, men som har funnet sin plass i musiukkhistorien. Musikken er av etterkrigsstempel og springer vesentlig ut av det som er blitt kalt bebop-jazzen. Altsaxofonisten Charlie Parker er her den store nyskaperen og geniale musikeren. Han døde i 1955, 35 år gammel, etter et beinhardt liv. Sammen med noen få andre revolusjonerte han musikkformen, og man kunne etter hvert se den ta mange forskjellige uttrykk, alt etter musikernes personlighet og temperament. Også innflytelse fra andre musikkarter kom etter hvert inn. Dette skjedde naturligvis først i USA, men kom raskt inn i europeisk jazzliv. Vi var mange som lyttet til «Voice of America» fra Frankfurt hvor det nye og aktuelle ble presentert. Og, for all del var blikket rettet mot Sverige hvor den moderne jazzen var i full blomstring. Norge eksponerte for øvrig en rekke toppmusikere dit. Noen vendte tilbake etter lengre og kortere tid.

Ankomst Oslo Ø og litt til
Jeg ankom Østbanen en klar høstmorgen midt på 1960-tallet. Jeg skulle studere i Oslo, ligge ved Universitetet, som jeg hadde hørt drevne akademikere si. Før ankomsten hadde jeg opplevd en god del etter artium. Jeg hadde seilt i utenriks sjøfart i ett år, og dessuten avtjent verneplikten i Flyvåpenet som chifferoperatør på et meget hemmelig kontor 30 meter under bakken. Det var en ung, men «erfaren» kar som steg av Trondhjæmstoget denne vakre septembermorgen. Han hadde sett og hørt jazzgitaristen Wes Montgomery i San Fransisco. Han hadde «følt den kalde krigen på kroppen», så og si.

Der lå Jernbanetorget foran meg og videre den summende hovedstaden. Byen med det store hjertet, muligheter og opplevelser. Jeg bar på en slitt koffert overstrødd med hotellmerker og annet fra alle jordens hjørner. Den hadde jeg kjøpt av en eldre og munter dansk stuert som virkelig hadde sett seg rundt. La oss prøve å skrive om noen hus med det rare i.

Universitetet på Blindern
Utbyggingen av Blindern stoppet opp som følge av den 2. verdenskrig. Noen få bygninger var reist. Det forelå fullt ferdige planer etter en konkurranse i 1926 hvor første premie gikk til Bryn & Ellefsen. To like annenpremier ble tildelt Blakstad & Munthe-Kaas. De aktuelle forslag var i nyklassisistisk stil. En markant, samlende midtakse forbandt området til byen. De første byggene som ble reist omkring 1930 ble «moderniserte» i forhold til planen. Jeg vil kalle dem funksjonalistiske med et preg av klassisisme i seg. Et hus i mitt hjerte av det som ble bygget før krigen er Astrofysisk institutt, en forholdsvis liten bygning med en harmonisk funkisklang.

Utbyggingen av Blindern ble satt i gang igjen ca. 1960 på oversiden av Blindernveien. Jeg liker stort sett ikke det som ble utført. Den markante aksen var forlatt. Planen føles visuelt oppstykkende og gir et urolig og til dels ubehagelig inntrykk. Bygningene oppleves som en type «billig 1960-tallsfunkis». Dette gjelder både stilen og materialbruken i rød tegl og svarte metallplater.

Møtet med Blindern kunne for en nykomling fortone seg noe sjokkartet. Alt var stort og ukjent, mennesker over alt. Noen hadde sikker gange og faste blikk, andre med noe flakkende og hjemløst over seg, de nye. En vennlig tilnærming ble godt mottatt. Det var ingen ende på skjemaer og køer. Depresjonen lå like rundt hjørnet. Man kom seg merkelig fort. Jeg fikk nye venner for livet, og man møtte gamle venner fra gymnaset. Det ble et møtested, ikke bare et sted for studier (så langt i fra dessverre).

Kantina «Fredrikke» er en viktig del av Blindernopplevelsen. Det er den største kantina jeg noensinne har sett, en hangar, en spisesamlebåndsal. Jeg har et godt og varig minne derfra: Den ene enden var adskilt med en minimal skillevegg. Her var møblementet hyggeligere. Området ble mer intimt, og ikke minst, på en av veggene hang et enormt maleri av Inger Sitter. Det var malt i det guleste gule med streif av andre farger på seg. I dag vet jeg at dette maleriet varmet langt inn i hjerterota. Her møttes vi ofte. Vi visste at det som regel satt kjentfolk der, og var ikke sjelden at det ble utgangspunktet for turer til byen, ofte til etablissementer hvor det ble spilt jazz.

Metropol Jazzklubb i Akersgata
Jazzklubben «Metropol» lå i første etasje i en hjørnegård i krysset Akersgata og Tollbugata. Fra et arkitektonisk synspunkt er det en solid og real forretningsgård i funkis uten primadonnanykker. Jeg vil tro den er bygget i slutten 1930-årene. Den er for tiden under rehabilitering, som når dette skrives, er kommet omtrent halvveis utvendig. Det er et interessant tidspunkt for en sammenligning med det opprinnelige uttrykk. Prefabrikerte, speilblanke og tynne steinplater festes til den gamle fasaden. Det er mye glinsende metall, som en må tro har en støttende, bærende og dekorativ funksjon. Det blir et helt annet hus. Fasaden blir hard, uforanderlig og avstøtende. Den gamle med pusset og malt mur kunne bryte lyset på en dus måte. Den ble eldre sammen med årene.

Her møttes vi for å lytte til jazz og for å utfolde oss som unge gjør. Det ble spilt trad-, swing- og moderne jazz. Jeg dukket helst opp når det var noe moderne på gang. Et gys gikk gjennom meg hvis jeg hørte en bebopimprovisasjon av Ditlef «Diffen» Echoff på avstand, skrittende mot inngangen. Et helt kobbel av unge norske musikere som glødende begeisret hadde adoptert den nye stilen, holdt til der. Det var stadig utenlandske musikere på besøk. Jeg husker særlig svensken Lasse Gullin på barytonsax, lyrisk og øm og Ben Webster på tenor. Sistnevnte med «Harlemhatten» i nakken og med en utrolig svingende «tåkelursound». Etter stengetid vandret vi hjem eller til et aldri så lite nachspiel. Vi plystret avansert og knipset med fingrene.

Club 7, St. Olavs plass 1
På St. Olavs plass ligger en svær leiegård i funkisstil fra tampen av 1930-årene. Bygget ruver godt. Det har et stort og prangende inngangsparti som «lokkemunn» for Edderkoppen Revyteater. Leif Juster åpnet det i 1942. Dette er den smaleste fasaden og vender mot plassen. De to andre fasadene i kvartalet vider bygningen ut nedover St. Olavs gate og oppover Langes gate. Jeg synes det er en skikkelig og godt komponert funkisgård. Det mangler i dag et strøk maling eller to.

Den er bygget for flere formål. I første- og underetasjen er det fasciliteter for teateret, for tiden ABC-Teatret, i første også for forretninger. Fra andre og opp til toppen i 7. etasje er det boligenheter, hele 242 i antall. Det er hybler fra 8 m2 til hybelleiligheter på 22 m2, et fornuftig eksempel på sosial boligbygging etter tidens standardkrav. Husleia var og er også i dag lav.

I dette svære komplekset fantes utallige skjebner og typer. Jeg påstår med overbevisning at intet hus i Oslo rommet så mange originale, talentfulle, morsomme, tragiske og besynderlige mennesker som i St. Olavs gate 1.

Etter nedleggelse av Edderkoppen, flyttet Club 7 dit fra et lokale på Skillebekk. Den leide underetasjen fast og bruksrett til teatersalen for spesielle arrangementer.

Jeg har aldri hørt så mye ypperlig jazz «live» noe annet sted de få årene klubben var der. Utallige kjente utenlandske og norske musikere spilte. For å ta noen av de utenlandske først: En slentrende, koketterende Dexter Gordon med tryllerier i bebop fra tenorsaxen, den lett akademiske Charles Lloyd Quartet, Johnny Griffin, en bitteliten tass, med en ilter kø av toner fra hornet (tenorsaxofon) sammen med Art Taylor, en blekksprut over trommene, vilt angripende, mildt duvende, alt etter som. En hær av norske: Svein Finnerud, Bjørnar Andresen, John Christensen, Arild Andersen, Calle Neumann, Ole Jacob Hansen, Ditlef Echoff, Christian Reim, Bjørn Johansen og ikke minst Arild Wichstrøm, en kultfigur etter hvert. Unnskyld og unnskyld til toppmusikere jeg ikke får nevnt.

Jeg avrunder Club 7-bolken med noe jeg så dagen etter å ha vært på klubben. I drosjekøen utenfor Stortinget stod Johnny Griffin og Art Taylor. Det var et selsomt syn i ordets muntre og litt komiske betydning, Griffin på 1,50, Art Taylor på nærmere 2 meter. Begge var likt kledd i side lærfrakker og «Harlemhatter».

«Malla» på Prof. Aschehougs plass
Amalienborg er en bygård i fire etasjer med hovedfasade mot Prof. Aschehougs plass. Den er rødmalt. Jeg vil tro den er fra 1860-årene. Bygningen gir assosiasjoner om et antikt tempel og en bordell i en nordeuropeisk havneby. Fasaden mot plassen er i første etasje dominert av en stor veranda med seks hvitmalte søyler toppet med joniske kapiteler. På siden, ved hjørnet av fasaden ligger inngangen. Fasaden avspeiler ingen enhetlig stilform. Det er en enslig historismedekor over inngangen. Vinduene er mangeartede, noe som gir et artig veggliv. I Byantikvarens arkiv er stilarten beskrevet som aparte. Jeg liker gården.

I første etasje lå det en «brun» restaurant med god norsk mat. Den var godt besøkt. Det ble spist og drukket solid. Noen, ofte litt eldre herrer med lilla teint, satt med sin «porsjon», denne særnorske drikken som består av en kvart portvin som skylles ned med eksportøl. Restauranten var i 1967 for meg et slags stamsted og møteplass. Jeg bodde da i en liten leilighet på den andre siden av plassen. Jeg gir tre stikkord angående stedet: «Hollands fetsild», «Mao» og «Bjarne Nerem».

På menyen stod oppført «Hollands fetsild m/tilbehør» som bestod av store porsjoner med spekesild, poteter, løk, rødbeter og rømme. Det smakte herlig, men jeg vedder nesten hva det skal være på at silda var norsk spekesild. For en restaurant med honette ambisjoner er ikke spekesild kun spekesild.

Hva gjelder Mao, var «Malla» den gang møtested for «Sufferne», senere partiet AKP m-l. I minnets dunkle omskriving husker jeg dem kledd i side kapper med Mao- eller Leninmerket på slaget med hodene tett mot hverandre, intents diskuterende og konspirerende. Mange av dem er i dag kjente og dyktige mennesker innen forskjellige fagmiljøer. Mange er vanlige, solide borgere. En god del er sikkert trofaste mot sitt opprinnelige grunnsyn.

På 1970- og 1980-tallet ble det jazzklubb der. I 1971 kom tenorsaxofonisten Bjarne Nerem hjem etter lang tid i Sverige hvor han var meget anerkjent. Han satte sitt preg på «Malla». Jeg glemmer aldri hans svingende, fløyelsmyke tenorspill. En stillfarende kar, men jeg vet at han hadde en rammende replikk og avansert humor.

Hus
Oslo har mange andre hus i mitt hjerte. Noen befinner seg bortenfor diskresjons- og sjenansegrensen, andre har et annet innhold. Hovedstaden har hus, hus og atter hus.

Jeg har i flere år bodd på Ørlandet i Sør-Trøndelag og lært meg å elske denne pannekakeflate kystkommunen. Det er noe med havet, lyset og folket der. Hannah og Hans Ryggen fant det. Jeg lengter til ett hus der, et værslitt båtnaust, sitte med ryggen mot veggen en varm, sein sommerkveld mens sola nærmer seg havsranda.


Klikk for større bilde