huggenstensarkitektur og dragestil
Tidsskille
I slutten av 1800-tallet fikk mange av våre arkitekter sin utdannelse i Tyskland. De var godt skolerte og behersket stilartene og deres røtter. Den akademiske plattformen var solid. Jeg nevner spesielt Henrik Bull, sønn av G. A. Bull, en av våre store arkitekter. Han utviklet seg til spennende arkitekt som fulgte de stadig nye strømninger på en meget aktiv og personlig måte.
Yngre arkitekter, mange av dem aktive innen nasjonalrettet arkitektur, ble derimot utdannet i Sverige. På overflaten et paradoks. Vi ble en egen nasjon i 1905, løst fra Sverige. Vår nasjonale suverenitet var av politisk art. Sverige og Norge er nordiske land. Miljø og tradisjon har en rekke felles likhetstrekk. De mange fra vårt land som studerte og arbeidet i Sverige mottok grunnleggende impulser. Å forstå den norske endring innen arkitekturen etter 1900 uten å vite om den svenske og også den finske, vil føre ut i et stilorientert vakuum.
Norge hadde et større behov enn Sverige for aksentuering av nasjonal identitet i forhold til de nye stilartene. Det var stor diskusjon i tiden, så mye nytt både av politisk tankegods og kulturell art lå i emning. I denne artikkelen vil jeg konsentrere det arkitektoniske stoffet omkring huggenstensarkitekturen og dragestilen.
Jeg får en sterk opplevelse av perioden ved lesning av Stefan Zweigs «Verden av i går». Boken fra hans Wien i oppbrudd. Fin de Siècle og første verdenskrig er så lenge før min tid, men ved lesningen føler jeg sterkt Zweigs sorg og følelse av noe som er tapt for alltid. Korsveiene og valgene hadde kommet både politisk og kulturelt.
Den gamle verdens undergang kom ikke uforberedt og plutselig. Samfunnsbildet hadde siden slutten av 1700-tallet vært preget av sosial uro, nasjonal og personlig frigjøringstrang. Den industrielle revolusjon medførte store folkeforflytninger og hurtigvoksende industrisentral. Den «gamle verden» var i stor forandring.
Individet var kommet mer i sentrum, en tankegang som sprang ut fra Renessansen, en orientering mot Antikkens menneskesyn. Dette ble senere manifestet i Naturretten og grunnleggende i Opplysningstiden. Det hadde en allmenn innvirkning på menneskets selvopplevelse og opprørstrang.
Den korte bakgrunn jeg har skissert foran var noen av de viktige momenter knyttet til den første verdenskrigs punktum for en tid som var kommet til veis ende.
Dragestilen
Denne stilens forutsetninger går langt tilbake, helt til norrøn tid og antakelig lenger. Til tross for dette, var den en av arkitekturstilene som brøt med historismen og skapte det stilmangfold som preger tiden fram til ca. 1930.
Det vi i dag kaller «dragestil», og som knyttes til århundreskiftet, tar form i første halvdel av 1800-tallet og har sine røtter i nasjonalromantikken. Jeg nevner maleren J. C. Dahls kamp for bevaring av våre stavkirker, et insitament som etter hvert dannet en bred bevegelse i landet. Arkitekter, malere, kunsthistorikere, historikere, hele den kulturelt interesserte og aktive del av vår befolkning var mer eller mindre involvert. Spesielt bør Foreningen til Norske Fortidsminners Bevaring og dens medlemmer nevnes. Utgravingene av Tune-, Gokstad- og Osebergskipet medvirket også sterkt til den interesse som ble vist for vår fortid og dragestilen som var nær knyttet til den.
Man kan si at stilen slo igjennom fra slutten av 1800-årene. Mange av våre store arkitekter var involverte. Blant disse mange nevner jeg spesielt arkitekt Holm Munthe (1848-1898). I hovedstaden reiste han blant annet Frognerseteren Restaurant, 1890, Holmenkollen Turisthotell, 1889, og restauranten på St. Hanshaugen. Begge de to sistnevnte brant ned som så mye annen uerstattelig trearkitektur i Norge. Det ble oppført mange villaer i denne stilen, mange med det helt overdådige og praktfulle uttrykk. I Oslo er mange beliggende i Bekkelagsskråningen og øyene utenfor.
Det er dessverre ikke plass i denne artikkelen til å gå detaljert til verks, men jeg vil prøve å få med de viktigste trekkene. Arkitektonisk er dragestilen mindre nasjonal enn dens idéhistoriske bakgrunn. Mange trekk fra sveitserstilens senere fase føres videre. Kjennetegn her er høy grunnmur, gjerne i naturstein. Vi finner en usymmetrisk grunnplan sammen med en oppløst bygningskropp, bruk av svalmotiver, aksentuering av motiver på gavlen, mønekam og dekorerte vindskier med rik ornamental virkning.
Til slutt, men ikke minst viktig, nevner jeg blandingen av lafte- og stavteknikken som ble benyttet.
Vi kan se dragestilen i kunsthistorisk sammenheng langt østover. Det er klare paralleller i Sverige. Skal vi våge oss inn i Finland, endatil Russland for å finne kunsthistorisk beslektet byggeskikk? Jeg vet ikke, men det er sannelig fristende.
Huggenstensarkitekturen
I en søken etter nasjonal identitet var fornyelse av både tre- og steinarkitekturen et aktuelt tema under de par siste tiår av 1800-tallet. Ved konkurransen om Regjeringsbygget i 1886 ble behovet for et markant norsk uttrykk understreket i programmet. Bruk av huggen granitt ble fokusert. Som et typisk norsk materiale ville steinbygninger på et vis vokse ut av vår nordiske fjellnatur. Lignende argumenter ble brukt i Sverige og Finland.
Som nevnt ble mange av våre arkitekter på denne tiden utdannet i Sverige hvor huggenstensarkitekturen var i tiden. Eksempler på byggeteknikken fantes i Skottland. Stilen ble utviklet etter forbilder fra England, USA og nasjonal middelarkitektur, særlig romansk stil. Bruken av huggensten er i mange tilfeller kombinert med pusset og upusset tegl. Denne arkitekturen var kostbar. Stein er derfor ofte brukt som forblending på tegl, noe som falt billigere ut. Stilen er også benevnt nordisk barokk.
Stilen ble i stor grad benyttet på stort anlagte og monumentale bygninger, ofte knyttet til en nasjonal offentlig funksjon. Dette gjelder både Oslo, Bergen og Trondheim. Ålesund har også sin huggenstensstil med et klart jugendpreg.
I Oslo nevner jeg viktige bygninger som den gamle Regjeringsbygningen (H. Bull 1898-1902), Historisk Museum (samme arkitekt), Norges Bank (J. O. Hiorth, ferdig 1902). Videre nevnes Telegrafverksbygningen, Hovedpostkontoret, Sjømannsskolen, Sjøfartsbygningen. Det er flere. Let, spørr og finn!
Innslag av jugend i de to stilene
Elementer av jugend (eller art nouveau) kan være mer eller mindre til stede i begge de omtalte stilene. Sammensmeltingen er ofte vakker og formfull. Det er tydelig et visuelt slektskap. Dette kan klart fornemmes i blanding av ornamentikk fra norrøn formgivning og jugendstil.
Jugend er en internasjonal stil, som føles å være et opprør mot historismen og dens regler og bryter fram omkring 1890 og avsluttes før første verdenskrig. Den kan synes å ha en «antihistorisk» orientering, dette i sammenheng med de nye tankeretningene i tiden.
Stilen er plastisk og naturinspirert med en dynamisk ornamentikk preget av plante- og dyremotiver. Ornamentikken tjener ofte til å understreke konstruktiver elementer. Dette gjelder spesielt elementer av jern. Bygningdsdelene har en glidende rytme. Hjørnene er avrundet. Bygningsplanen er som regel asymmetrisk. Den flate vindusbuen er et typisk jugendtrekk, videre en østerriksk inspirert vindusutforming med små kvadratiske ruter i øvre del.
Nidarosdomens betydning for norsk arkitektur og kulturliv
Fra 1820-årene begynner tankene og planene for restaurering av Nidarosdomen å ta form, båret fram av en økende norsk identitetsfølelse sammen med nasjonalromatikken i Europa. Denne romantiske retningen har en sterk dragning mot Middelalderen i seg.
Våre store innen norsk kulturliv har i vesentlig grad vært involvert. Spesielt nevnes maleren J. C. Dahl som en viktig initiator til at restaureringen kom i gang og domkirkearkitekt Jens Thiis som satte fart i det praktiske arbeidet fra 1929. Domen skulle ha et engelskinspirert gotisk preg. Arbeidene pågår fremdeles. Tidsspranget fra tanke til praktisk målrettet arbeid er tankevekkende. Jeg mener at tankene, skissene og de mange planene utløste en dyp og influerende understrøm og kraft som har preget norsk tankeverden og arkitektursyn fram til vår tid.
De beste innen arkitektur og de mange gamle håndverk møttes med Nidarosdomen som midtpunkt. Man har vært vitne til dialog og til tider sterk meningsbryting angående restaureringen. Følelser og engasjement preger denne langvarige debatten. Dette gjaldt dypest sett norsk identitet.
Fruktene av denne idéstriden har hatt stor ned slagskraft i epoken innen vår arkitektur omtalt i denne artikkelen.
I slutten av 1800-tallet fikk mange av våre arkitekter sin utdannelse i Tyskland. De var godt skolerte og behersket stilartene og deres røtter. Den akademiske plattformen var solid. Jeg nevner spesielt Henrik Bull, sønn av G. A. Bull, en av våre store arkitekter. Han utviklet seg til spennende arkitekt som fulgte de stadig nye strømninger på en meget aktiv og personlig måte.
Yngre arkitekter, mange av dem aktive innen nasjonalrettet arkitektur, ble derimot utdannet i Sverige. På overflaten et paradoks. Vi ble en egen nasjon i 1905, løst fra Sverige. Vår nasjonale suverenitet var av politisk art. Sverige og Norge er nordiske land. Miljø og tradisjon har en rekke felles likhetstrekk. De mange fra vårt land som studerte og arbeidet i Sverige mottok grunnleggende impulser. Å forstå den norske endring innen arkitekturen etter 1900 uten å vite om den svenske og også den finske, vil føre ut i et stilorientert vakuum.
Norge hadde et større behov enn Sverige for aksentuering av nasjonal identitet i forhold til de nye stilartene. Det var stor diskusjon i tiden, så mye nytt både av politisk tankegods og kulturell art lå i emning. I denne artikkelen vil jeg konsentrere det arkitektoniske stoffet omkring huggenstensarkitekturen og dragestilen.
Jeg får en sterk opplevelse av perioden ved lesning av Stefan Zweigs «Verden av i går». Boken fra hans Wien i oppbrudd. Fin de Siècle og første verdenskrig er så lenge før min tid, men ved lesningen føler jeg sterkt Zweigs sorg og følelse av noe som er tapt for alltid. Korsveiene og valgene hadde kommet både politisk og kulturelt.
Den gamle verdens undergang kom ikke uforberedt og plutselig. Samfunnsbildet hadde siden slutten av 1700-tallet vært preget av sosial uro, nasjonal og personlig frigjøringstrang. Den industrielle revolusjon medførte store folkeforflytninger og hurtigvoksende industrisentral. Den «gamle verden» var i stor forandring.
Individet var kommet mer i sentrum, en tankegang som sprang ut fra Renessansen, en orientering mot Antikkens menneskesyn. Dette ble senere manifestet i Naturretten og grunnleggende i Opplysningstiden. Det hadde en allmenn innvirkning på menneskets selvopplevelse og opprørstrang.
Den korte bakgrunn jeg har skissert foran var noen av de viktige momenter knyttet til den første verdenskrigs punktum for en tid som var kommet til veis ende.
Dragestilen
Denne stilens forutsetninger går langt tilbake, helt til norrøn tid og antakelig lenger. Til tross for dette, var den en av arkitekturstilene som brøt med historismen og skapte det stilmangfold som preger tiden fram til ca. 1930.
Det vi i dag kaller «dragestil», og som knyttes til århundreskiftet, tar form i første halvdel av 1800-tallet og har sine røtter i nasjonalromantikken. Jeg nevner maleren J. C. Dahls kamp for bevaring av våre stavkirker, et insitament som etter hvert dannet en bred bevegelse i landet. Arkitekter, malere, kunsthistorikere, historikere, hele den kulturelt interesserte og aktive del av vår befolkning var mer eller mindre involvert. Spesielt bør Foreningen til Norske Fortidsminners Bevaring og dens medlemmer nevnes. Utgravingene av Tune-, Gokstad- og Osebergskipet medvirket også sterkt til den interesse som ble vist for vår fortid og dragestilen som var nær knyttet til den.
Man kan si at stilen slo igjennom fra slutten av 1800-årene. Mange av våre store arkitekter var involverte. Blant disse mange nevner jeg spesielt arkitekt Holm Munthe (1848-1898). I hovedstaden reiste han blant annet Frognerseteren Restaurant, 1890, Holmenkollen Turisthotell, 1889, og restauranten på St. Hanshaugen. Begge de to sistnevnte brant ned som så mye annen uerstattelig trearkitektur i Norge. Det ble oppført mange villaer i denne stilen, mange med det helt overdådige og praktfulle uttrykk. I Oslo er mange beliggende i Bekkelagsskråningen og øyene utenfor.
Det er dessverre ikke plass i denne artikkelen til å gå detaljert til verks, men jeg vil prøve å få med de viktigste trekkene. Arkitektonisk er dragestilen mindre nasjonal enn dens idéhistoriske bakgrunn. Mange trekk fra sveitserstilens senere fase føres videre. Kjennetegn her er høy grunnmur, gjerne i naturstein. Vi finner en usymmetrisk grunnplan sammen med en oppløst bygningskropp, bruk av svalmotiver, aksentuering av motiver på gavlen, mønekam og dekorerte vindskier med rik ornamental virkning.
Til slutt, men ikke minst viktig, nevner jeg blandingen av lafte- og stavteknikken som ble benyttet.
Vi kan se dragestilen i kunsthistorisk sammenheng langt østover. Det er klare paralleller i Sverige. Skal vi våge oss inn i Finland, endatil Russland for å finne kunsthistorisk beslektet byggeskikk? Jeg vet ikke, men det er sannelig fristende.
Huggenstensarkitekturen
I en søken etter nasjonal identitet var fornyelse av både tre- og steinarkitekturen et aktuelt tema under de par siste tiår av 1800-tallet. Ved konkurransen om Regjeringsbygget i 1886 ble behovet for et markant norsk uttrykk understreket i programmet. Bruk av huggen granitt ble fokusert. Som et typisk norsk materiale ville steinbygninger på et vis vokse ut av vår nordiske fjellnatur. Lignende argumenter ble brukt i Sverige og Finland.
Som nevnt ble mange av våre arkitekter på denne tiden utdannet i Sverige hvor huggenstensarkitekturen var i tiden. Eksempler på byggeteknikken fantes i Skottland. Stilen ble utviklet etter forbilder fra England, USA og nasjonal middelarkitektur, særlig romansk stil. Bruken av huggensten er i mange tilfeller kombinert med pusset og upusset tegl. Denne arkitekturen var kostbar. Stein er derfor ofte brukt som forblending på tegl, noe som falt billigere ut. Stilen er også benevnt nordisk barokk.
Stilen ble i stor grad benyttet på stort anlagte og monumentale bygninger, ofte knyttet til en nasjonal offentlig funksjon. Dette gjelder både Oslo, Bergen og Trondheim. Ålesund har også sin huggenstensstil med et klart jugendpreg.
I Oslo nevner jeg viktige bygninger som den gamle Regjeringsbygningen (H. Bull 1898-1902), Historisk Museum (samme arkitekt), Norges Bank (J. O. Hiorth, ferdig 1902). Videre nevnes Telegrafverksbygningen, Hovedpostkontoret, Sjømannsskolen, Sjøfartsbygningen. Det er flere. Let, spørr og finn!
Innslag av jugend i de to stilene
Elementer av jugend (eller art nouveau) kan være mer eller mindre til stede i begge de omtalte stilene. Sammensmeltingen er ofte vakker og formfull. Det er tydelig et visuelt slektskap. Dette kan klart fornemmes i blanding av ornamentikk fra norrøn formgivning og jugendstil.
Jugend er en internasjonal stil, som føles å være et opprør mot historismen og dens regler og bryter fram omkring 1890 og avsluttes før første verdenskrig. Den kan synes å ha en «antihistorisk» orientering, dette i sammenheng med de nye tankeretningene i tiden.
Stilen er plastisk og naturinspirert med en dynamisk ornamentikk preget av plante- og dyremotiver. Ornamentikken tjener ofte til å understreke konstruktiver elementer. Dette gjelder spesielt elementer av jern. Bygningdsdelene har en glidende rytme. Hjørnene er avrundet. Bygningsplanen er som regel asymmetrisk. Den flate vindusbuen er et typisk jugendtrekk, videre en østerriksk inspirert vindusutforming med små kvadratiske ruter i øvre del.
Nidarosdomens betydning for norsk arkitektur og kulturliv
Fra 1820-årene begynner tankene og planene for restaurering av Nidarosdomen å ta form, båret fram av en økende norsk identitetsfølelse sammen med nasjonalromatikken i Europa. Denne romantiske retningen har en sterk dragning mot Middelalderen i seg.
Våre store innen norsk kulturliv har i vesentlig grad vært involvert. Spesielt nevnes maleren J. C. Dahl som en viktig initiator til at restaureringen kom i gang og domkirkearkitekt Jens Thiis som satte fart i det praktiske arbeidet fra 1929. Domen skulle ha et engelskinspirert gotisk preg. Arbeidene pågår fremdeles. Tidsspranget fra tanke til praktisk målrettet arbeid er tankevekkende. Jeg mener at tankene, skissene og de mange planene utløste en dyp og influerende understrøm og kraft som har preget norsk tankeverden og arkitektursyn fram til vår tid.
De beste innen arkitektur og de mange gamle håndverk møttes med Nidarosdomen som midtpunkt. Man har vært vitne til dialog og til tider sterk meningsbryting angående restaureringen. Følelser og engasjement preger denne langvarige debatten. Dette gjaldt dypest sett norsk identitet.
Fruktene av denne idéstriden har hatt stor ned slagskraft i epoken innen vår arkitektur omtalt i denne artikkelen.
|
|
 |
 |
 |
 |