Utbyggingen av bydelen «Ny York» på søndre Grünerløkka
Nedre del av Nordregate mot Grünerbrua (bildet er tatt 1937). Bak ser man en del av industrien som var grunnlaget for fremveksten av bydelen "Ny York". På høyden bak til høyre skimtes de nye tider med Westbye Egeberg-komplekset.

Foto:
Fritz Holland

Etter avtale med Oslo Bymuseum



Norge rundt 1850
Fra midten av 1800-tallet gikk Norge inn i en utvikling lik den som skjedde 60-70 år tidligere i England under betegnelsen «den industrielle revolusjon». Nye tekniske landevinninger førte til en basis for masseproduksjon og rivende vekst i industrien.

I løpet av århundret steg folketallet med 150%. I 1850 var det mindre enn 1,5 millioner i Norge, i 1890 over 2 millioner. Dette til tross for stor utvandring, hovedsakelig til Nord-Amerika. Byene vokste sterkt, ikke bare ved den generelle økning i folketallet, men også ved innflytting fra bygdene av mennesker til alle de nye arbeidsplassene i industrien. Det var også en vekst i annen virksomhet med tilhørende behov for arbeidskraft.

Hovedstaden
Ingen andre byer vokste tilnærmelsesvis slik som Christiania, fra 33.000 innbyggere i 1845 til 100.000 i 1875 og 250.000 i 1900. Da er riktignok to store byutvidelser tatt med (1859 og 1878) som gjorde 30.000 mennesker til byfolk. I 1845 hadde Bergen nesten like mange innbyggere som Christiania, i 1900 bare en tredjedel, selv om Bergen i denne perioden hadde tredoblet sitt innbyggertall.

Hovedstaden fikk økende betydning som et slags sentralsted for hele landet. Administrativt, kommunikasjonsmessig, økonomisk og kulturelt ble landet tettere bundet sammen. Byens vekst viser også Sør-østlandets økende dominans, og den styrker sitt hegemoni over de andre byene i landsdelen. Christiania ble en viktig importhavn, og det kom betydelig industri i og ved byen.

Arbeidskraft til all virksomheten ble for en stor del skaffet blant tilflytterne. I 1865 var over halvdelen av folkemengden i Christiania født andre steder i Norge, og av dem 3/4 på landbygda. Hele 86% av landsbygdinnflytterne kom fra breibygdene på Østlandet utenom de store dalene og Buskerud. Den store innflyttingen fra bygdene var et østlandsfenomen, og tiltrekningskraften fra Christiania avtok når en kom oppover de store, folkerike dalene. Det kom også innflyttere ellers fra hele landet. Hovedstaden ble et samlende sentrum for bylig og kultur.

Utbyggingen av «Ny York»
Utdrag fra Edvard Bulls artikkel «Grünerløkka: Beste østkant» i St. Halvard 1961: «Lov om byutvidelse ble vedtatt av Stortinget i 1857. Loven skulle tre i kraft fra 1. januar 1859, men det ble bestemt at Grünerløkka skulle legges inn under byens bygningsregler alt fra 1. januar 1859, ett år før byutvidelsen trådte i kraft på andre felter. Den avgjørende bestemmelsen i byggereglene gikk ut på at alle hus i Christiania måtte oppføres med yttervegger av «Grundmur af mindst 14 tommers Tykkelse», bare «Side- og Baghuse» som ikke vendte ut mot gatene kunne bygges av utmuret bindingsverk».

Det var særlig den nye industrien langs Akerselva man ønsket å legge inn under byen. Dette til tross for at man da samtidig påtok seg ansvaret for de fattige forstedene og problemene med disse. Akersela var farbar til Nedre Foss, og man kunne tenke seg en havn der oppe.

I 1856 kjøpte Hans Frederik Grüner eiendommen Nedre Foss av sin far for 70.000 Spd. Da var allerede planene lagt for utparsellering av 50 mål av eiendommen til byggetomter. Bortsett fra selve gården Nedre Foss, noen møller, uthus og noen spredte småhus langs elva fantes den gang ingen bebyggelse på strekningen mellom Akerselva og Torshovbekken, fra Nybrua og opp til Øvre Foss. Hans Grüner utparsellerte i første omgang bare en del av det som skulle bli bydelen Grünerløkka. «Ny York» er den delen som i dag avgrenses av Nordregate, Markveien og Akerselva.

Det utviklet seg et rent boligstrøk, og det skjedde i et voldsomt tempo på grunn av de nye byggereglene som skulle tre i kraft allerede 1. januar 1858. Murtvangen ville i høy grad virke fordyrende på byggingen. Tomtekjøperne var langt fra rike mennesker og hadde bare muligheten til å sette opp trehus. Hans Grüners tomtesalg begynte høsten 1856. Den første fasen av utparselleringen dekker bare den korte tiden fram til årsskiftet 1857/58. Alle bolighus av tre på Grünerløkka må være påbegynt i denne tiden. Det ble solgt ca. 30 mål av de 50 som skulle utparselleres. Det er registrert 40 særskilte handler, men i mange tilfeller var det to kjøpere om en tomt, i alt 53 kjøpere. De første delte ofte tomtene sine videre, slik at det var 69 bebygde eiendommer i «Grünerbyen» våren 1861.

En skildring fra sommeren 1857 forteller at det på engen mellom Akerselva og Trondheimsveien var 60 hus ferdige eller under arbeid. Noen var så store at de kunne romme opptil 10 familier, andre så små at de kun besto av en enkelt stue og et lite kjøkken. De aller fleste husene var bygget av laftet tømmer. Bare noen få var av utmuret bindingsverk. Hele denne nye bydelen ble kalt «Kalifornien» av noen, «Ny York» av andre. Det siste ble hengende ved bydelen. Byggingen foregikk i «amerikansk tempo», og navnevalget må sikkert sees i lys av det.

Reguleringen og sanitære forhold
«Ny York» grodde ikke vilt og kaotisk som man lett kunne få inntrykk av. Alt i de første kjøpekontraktene henvises det til kvartaler som er avmerket på et kart utarbeidet av amtskonduktør J. W. G. Næser. Til å begynne med brukte kjøperne en del av gategrunnen til hage. Etter hvert ble alle gatene opparbeidet, men det ble ikke slutt på alt jordbruk på Grünerløkka. Folketellingen for 1865 registrerer også 47 kuer, 23 hester, 30 griser, 3 sauer og 1 geit.

Fra begynnelsen av fikk bydelen et rykte om å ha dårlig bebyggelse og alt for lite av kommunale tiltak. Bebyggelsen og gateløpene var planlagt uten nivellering. Årsaken til at husene i «Ny York» ble regnet som dårlige, ligger i at trusselen om murtvang hadde ført til at byggingen måtte foregå i hui og hast. Strøket var uten vann eller gatebelysning. Drikkevann måtte hentes fra den andre siden av av elva i Møllergata. Selv om det ikke fantes vannledninger på Grünerløkka i de første årene, var nok vannet i Akerselva og Torshovbekken ennå brukbart for de fleste formål og ikke verre enn det som ble brukt mange andre steder i utkanten av Christiania. Fram til 1880-årene kunne folk bruke vannet i Akerselva til matlaging om søndagen når fabrikkene stod.

Beboerne og boforhold
I «Ny York» bodde gårdeieren normalt i huset han hadde satt opp. Når han kjøpte hus, var nok hovedhensikten nettopp å skaffe bolig til seg og sin familie. Mange av husene var overbefolket. Man må regne med at noen steder sov folk på kjøkkenet. Det har vært vanlig å regne en leilighet som overbefolket når det bodde mer enn to mennesker pr. rom. I 15 av de gamle husene på «Ny York» fant Edv. Bull at det i den første tiden bodde nesten dobbelt så mange som denne standarden. Dette bedret seg etter hvert i bydelen. Gjennomsnittet var i 1890 1,8 personer pr. rom og i 1900 1,3. Svært mange av kjøkkenene var imidlertid delt mellom flere familier og var dessuten kalde. Det ser ut til at boligforholdene på Grünerløkka var relativt bra sammenlignet med andre arbeiderstrøk.

De som først kjøpte tomter på «Ny York» tilhørte alle enten småborgerklassen eller arbeiderklassen. Mange av dem måtte snart gå fra eiendommene sine. Av de første kjøperne ser det ikke ut til å være mer enn 14 stykker som ennå i 1868 satt med eiendom i den samme bydelen. Blant disse var det 5 som på det tidspunktet hadde en annen eiendom på «Ny York» enn den de kjøpte av Grüner.

Det foregikk en meget rask omsetning av tomter og hus.Hvorfor de solgte er ikke lett å vite, om det var fordi de fikk fortjeneste av salget eller om det var fordi de måtte gi opp. Det var temmelig mange av dem som begynte byggearbeidene som måtte gi fra seg ferdige eller halvferdige hus med stort tap. Tomtene som Hans Grüner solgte gikk for 30 skilling pr. kvadratalen. Et halvt mål kom på 300 Spd. I tillegg kom husbyggingen til minst det samme beløpet. En vanlig bra og utlært arbeider tjente ca. 300 Spd. i året. Hvordan greide man alt dette? Tomta ble praktisk talt alltid betalt med en panteobligasjon til Grüner. Vanligvis skulle obligasjonen avbetales på 15 år, og renten var alltid 4%. I de første årene ville renter og avdrag komme opp i over 30 Spd. bare for tomta. Noen ordnet seg slik at en kjøpte grunnen, en annen leverte tømmeret, en tredje utførte snekkerarbeidet.

Blant de første kjøperne var nok 2/3 folk av arbeiderklassen, iberegnet håndverkssvenner, mens det blant huseierne i 1868 var mindre enn halvparten som kunne regnes til denne klassen. Salgene førte til en viss sosial forskyvning blant huseierne, fra håndverkere i byggefagene til arbeidsfolk fra andre yrker. I 1868 var det blitt betydelig flere småborgere utenfor håndverket: småkjøpmenn, pantelånere, funksjonærer fra toll- og postverket og fra privat næringsliv.

Christiania var inne i en kraftig vekstperiode i 1860-årene. Bybefolkningen ble omtrent fordoblet fra 1845 til 1865, og det måtte være lett å leie ut hus. En hådverkersvenn som i 1870-årene ville ha et noenlunde skikkelig rom og eget kjøkken, måtte betale ca. 36 Spd. i året. For et kammers med adgang til kjøkken måtte en gi fra 22 til 24 Spd. En huseier kunne regne med gode inntekter av det husrom han selv kunne unnvære.

Omkring midten av 1800-tallet ble den gamle håndverkstanden med basis i laugsvesenet i mange fag sprengt i to sosiale grupper, mestere og svenner. Svennene flyttet ut av mesterens husholdning og etablerte seg med egen familie i egne hus eller leiligheter. På Grünerløkka var det omtrent like mange industriarbeidere som håndverkssvenner i 1865. Av yrkeskvinnene arbeidet 2/3 i fabrikker. Det er tekstilindustrien på Sagene som dominerte, mens Grünerløkka, tross Seilduksfabrikken, slett ikke hadde særlig mange kvinnelige arbeidere.

Det fantes ikke en eneste industriarbeider, hverken blant dem som kjøpte tomt av Grüner eller blant huseierne i 1868, selv om folketellingen viser at det bodde langt flere industriarbeidere på Grünerløkka enn i storparten av byen ellers.

«Ny York» i dag
Av de omkring 70 husene som spratt i været i løpet av ca. ett år før 1858, står det så vidt vites 5 bygninger tilbake fra denne merkelige bydelsreisingen fra industrialismens barndom i Norge.